Borreminne hovedside


Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk


 

Minner fra min barndoms dal

Av Hans Henriksen

Påskehøytiden ble feiret helt annerledes i min barndom. Jeg hørte aldri om at noen reiste til høyfjellshotell. Heller ikke hørte jeg om sydenturer. Og når en ikke hørte om slikt, så var det heller ingen forsakelse å unnvære det. Ingen der i grenda hadde vel heller økonomisk mulighet til slike utflukter. Transportmulighetene var heller ikke som nå, ei heller mottakerstedene.

Nei, påskefeiringen gikk stille for seg. Skolene hadde selvsagt fri i påskeuka, men alt arbeidet på gårdene gikk som vanlig, t.o.m. onsdag. Skjærtorsdag var det kun dyrestell og husstell. Eneste forskjell i matveien var at vi fikk et kokt egg til frokost i alle påskedagene. Før Påske skulle fuglebuskene tas ned. Kirkegang med skrifte og nattverd var en selvfølge for mange den dagen. Langfredag var en særdeles stille dag, på grunn av Jesu dødsdag. Påskedagen var en gledesdag, - Jesu oppstandelse, - med kirkegang for hele familien. Det var jo det største drama som hadde hendt.

Som jeg før har nevnt, så var det intet forsamlingslokale på Adal den gang. Det kom først i 1960, - Adal misjonshus. Den religiøse bevegelse var fremtredende i min barndom. Folk kom sammen i sine hjem for å bygge hverandre opp i kristen tro, - oppbyggelsesmøter. Kristne foreninger var dannet. Disse hadde også som formål å samle inn penger til underhold for misjonærer som reiste til andre himmelstrøk med Guds ord og befaling, - og sosialt arbeide.

Av slike misjonsunderavdelinger kan jeg nevne: Kinamisjonen, Santalmisjonen, Det norske misjonsselskap, og Indremisjonen som hadde sitt virke innenlands. Det var stort sett de samme menneskene som var medlemmer i samtlige foreninger, slik som det også er idag, - kvinner og menn. Av emissærer og predikanter på den tiden, husker jeg følgende: August Anderson, Hans Støiten, Ole Langeland. Av de fastboende husker jeg Petter Kolberg. Han eide i sin tid Store Åsgården, men på sine eldre dager bodde han i Loftstvedt på Ra, tidligere hørt inn under Åsgården.

Ole Stålesen kom fra sørlandet og bosatte seg på et småbruk på Adal, og som han i 1922 solgte til lærer Martin Øydvin, etter at uthuset hadde brent opp etter et lynnedslag. En tidligere lærer på Ra skole, som het Eikeland, ble også benyttet som taler. Eivind Bengsdalen, Hegna, må jeg heller ikke glemme.

En sanitetsforening på Adal lot lenge vente på seg, men i 1945 ble en slik forening stiftet, Vårblomst». En liten ring som arbeider for vedlikehold av misjonshuset startet samtidig som huset ble bygget (1960).



[ Toppen av siden ]

Skolegang  

Det var på Ra skole jeg lærte å skrive og regne. Skolens elevtall ga grunnlag for firedeling. Første klasse for seg, - annen og tredje gikk sammen. Det var frk. Gundhildrød som hadde disse klassene. - Fjerde og femte klasse, og sjette og syvende, gikk sammen. Johan Moskvil var min lærer i 3. klasse. Siden vikarierte Hansen Lestestad en tid. De siste årene hadde jeg Michal Minde. 
Søndagsskolen var også på skolen. Lærer var Aumarkseid og Songe.

Vi hadde stor respekt for lærerne. - Men allikevel, hendte det at vi var ulydige og fant på streker! 
Jeg husker jeg måtte sitte igjen en gang. Ikke for leksene, men for at jeg hadde brukket den ene skien til Matilde. Skiene hennes lå i skolegården. Så moret jeg meg med å tråkke på skituppen. Plutselig knakk den. Matilde gikk i tredje hos lærerinnen, og jeg i fjerde hos Moskvil. Da neste time begynte hadde vi skjønnskrift. Jeg var nervøs og fikk mavesmerter. Begynte å gråte. Moskvil spurte om jeg ville gå hjem. «Ja,» sa jeg, pakket i ranselen, ut og tok på meg skiene, og skyndte meg nedover jordene. Da jeg var kommet ned i Læretsknipa, så jeg at ungene alt var ute igjen. Da var Matildes klasse fri for dagen. Hun hadde som sant var, sagt at jeg hadde ødelagt skia hennes.

Da jeg kom hjem, og mor spurte hvorfor jeg kom så tidlig hjem, sa jeg at det var på grunn av magen. Men, mens jeg satt og spiste, banket det på døren, og inn kom en av Matildes medelever med en lapp til mor. På denne sto det: «Hans kommer ikke i følge med de andre, fordi han skal sitte igjen». - Ja, da måtte jeg jo si som det var. Neste dag på skolen ble jeg oppkalt til lærerinna før skolen begynte. Hun ga da beskjed om at idag skulle jeg sitte igjen. Da skolen var slutt, ble jeg sittende. Om en liten stund kom Moskvil inn til meg. Han var sint, fordi han mente jeg hadde narret ham dagen før. Han la meg over pulten og rappa til meg med linjalen på ryggen. Skyldspørsmålet ble ikke mer diskutert.

Vi satt på tomannspulter på skolen. Jeg satt sammen med Jan Semb i de tre årene som vi gikk hos lærerinnen. Siden flyttet Jan til Horten. Jan var en flink gutt, jeg prøvde å følge ham, men det var ikke alltid det lyktes. - Så ble han da også dyrlege. Vi brukte tavle og griffel å skrive med den første tiden, i stedet for papir og blyant, - og enda gikk det en god stund før vi fikk bruke blekk og penn. Vi begynte alltid skoledagen med å synge et salmevers, og ved skoledagens slutt bad lærerinnen om Herrens velsignelse.

Om vinteren brukte de torvbrikker som brendsel for å varme opp skolestua. Denne brenntorva tok de på torvmyra ved Adalstjernet. Dette var jo under 1. verdenskrig, og det var ikke så lett å få kjøpt kult, koks eller ved. Den gang var det i hver kommune et såkalt «Provianteringsråd». (Noe i likhet med det vi hadde i 2. verdenskrig, og som da ble kalt «Forsyningsnemnd»). Disse hadde som oppgave å skaffe til veie mat og brendsel, osv. I denne forbindelse ble det skåret og stukket mange torvbrikker på Adalsmyra. Den ble tørket og lagret på stedet, og levert videre til både Horten og Borre. 
Inntil for ikke så lenge siden kunne en se rester av skinneganger fra den tid. Torvmyra eides av et andelslag.

Det var ikke noe som het skoleskyss den gang. Så sparte vi kommunen for mange penger, og selv fikk vi god mosjon. Gymnastikk hadde vi i gangene mellom pultrekkene i skolestua. Det gikk mest på strekk og bøy. Så lekte vi i alle friminuttene: Om sommeren «Hauk og due», «Slå på ring», slo ball, hoppet bukk og «sisten». 
Om vinteren, - ake eller stå på ski nedover jordene, lage festninger, og krig. Sunne og friske var vi stort sett. Navnet «Gymsal» hørte vi aldri. Nynorsken på skolen skapte en hissig debatt mellom lærer og tilsynet, også i lokal avisa.

Ra skole ble bygd i 1893. Min far, som var født i 1861, gikk på omgangsskole, - på og Rygland. Det ble drevet skole 14 dager på hvert sted. Læreren fulgte med, og bodde h.h.v. 14 dager på Viulsrød og 14 dager på Rygland. Det var nødvendig med kakkelovn i skolestua.
Min far fikk anledning til å gå både på Vitilsrød og Rygland, men det vanlige var at barna kun fikk gå på skole når den ble holdt på det sted de soknet til.

På Adal stasjon var det en sjokoladeautomat. La vi på en 25-øring, kom det en sjokolade ut. Harald, som gikk i syvende klasse, hadde så god lyst på en, men hadde ingen penger. Han brøt derfor opp automaten, og tok alt. For dette fikk han av et skolestyremedlem tre slag på bare messingen, med spanskrør. En kamerat som han delte med, måtte gå på skolen og melde seg i flere dager. - Dette hadde vi nok bare godt av for ettertiden.

Et synlig minne fra mine guttedager har jeg den dag idag. Det hadde seg slik at far bad meg gå på stasjonen etter posten en dag. På hjemveien møtte jeg Håkon. Han hadde lært et nytt tricks, sa han, og det ville han vise på meg. Han tok så min venstre arm over sin aksel (jeg stod bak ham). Han skulle så vippe meg over seg og i bakken. Dette skulle gå veldig fort, og i hastverket la han min arm feil, slik at den brakk i albuen. Armen stod i rett vinkel den motsatte veien. Jeg synes ennå jeg ser oss på veg hjem til meg. Håkon ved min side, bærende på armen som pekte rett ut til venstre. 
Det ble ringt etter Dr. Damm i Åsgårdstrand, men da det dro ut før han kom, tok far ut hest og vogn for å kjøre meg istedet. Vi møtte ham imidlertid på veien, og så bar det hjem igjen. - Jeg ble satt på en stol, og det ble lagt et tøystykke over nesen min. Noe ble dryppet på den, og så husker jeg ikke mer. Da jeg våknet igjen, befant jeg meg i senga, - med armen på rett plass. Det synlige minne er en arm som aldri ble helt rett etterpå, - men dog fullt brukelig.

Først når vi gikk og leste hos presten, fikk vi sykkel. Sogneprest Aslak Bergland kom til Borre midtsommeren 1921. Jeg gikk og leste det året. Inntil Bergland kom, hadde vi en vikar som het DeSev. 
Konfirmanter for samtlige skolekretser i Borre var samtidig samlet i kirken til undervisning. Hver skole for seg i benkeradene nærmest koret. Jentene på venstre side, og guttene til høyre. Fremmøte en gang pr. uke. Da måtte vi lære hele salmer utenat. Det var bra, så kan vi dem også som eldre, og kanskje med dårlig syn.

En gang i 16 -17 års alderen skulle jeg debutere som kjøtthandler på Hortens torg. Det hadde seg slik at jeg skulle kjøre min mor til torget, der hun skulle stå og selge egg. Da jeg hadde spent hesten fra og satt den inn på kommunestallen, var jeg fri inntil vi skulle hjem igjen. Jeg gikk rundt på torget og beså byen. Øverst stod en Italiener og solgte iskrem fra en dertil egnet dragkjerre. Pewerri het han visst. 
I første rekke nedover langs Storgaten stod kjøtthandlerne med sine kjøttbord. En av dem var Harald Berg fra Svartedal på Adal. Da han fikk se meg, ropte han, og bad meg passe bordet hans. Han nevnte noen forskjellige kilopriser, og dermed gikk han ned på «Antwerpen» for å ta et glass øl. 
Det kom en dame forbi, som ville kjøpe bibringe. Det visste jeg ikke hva var for noe, men hun pekte på det, og bad meg veie stykket. Det gjorde jeg, og regnet ut hva det skulle koste. Så bad hun meg å knekke det litt for henne. Jeg la så kjøttstykket på stabben, tok kjøttøksa og hogg til så kjøttstykkene fór hver sin vei og ned på det støvete torget. Det klebet seg en masse støv og jord på, men damen var forståelsesfull, og sa hun skulle skrape det rent når hun kom hjem! - Men jeg ble veldig flau over den tabben, jeg manglet jo helt beregning.

Vinteren 1924 stod jeg på Horten torg og solgte epler for Rogde på Søndre Myhre. Han kjøpte fra Hardanger, - det hadde vært et dårlig fruktår sommeren før her på Østlandet. Eplene kom med båt til Tønsberg brygge. Der hentet vi dem og lagret dem på Myhre. Rogde stod i Tønsberg og jeg i Horten med eplene. Det var moro, for de gikk unna som «varmt hvetebrød». Eplene, - to sorter, - kom i tønner, og prisen var 4 og 5 kroner femliteren. 

En dag skulle jeg kjøre melken til Horten meieri. Jeg skulle ta «Blakken», sa Rogde. Blakken var låghalt han, den stakkaren. Han hadde ikke vondt av det tror jeg, men det så stygt ut. Da jeg kom på storveien var det glatt, og jeg merket at Blakken var sluskodd. Opp den bratte kneiken i Læretsknipa greide han ikke. Mens vi stod der og tenkte, Blakken og jeg, så kom Gustav Langås på Sti med sitt melkelass. «Spenn ifra du», sa Langås, «så skal jeg sette Rauen for istedet». Det gikk fint. Blakken og jeg gikk etter opp bakken. Der byttet vi igjen. Rabakken var ikke så bratt, så der greide Blakken det sjøl. 
- Nå var jeg glad og fornøyd og kjørte videre. Men da vi hadde begynt på Gunnerødbrekka, så glei stakkars Blakken overende, og ble skjøvet foran melkelasset nedover til det bråstoppet i brøytekanten. Noen av melkedunkene ble kastet av, men heldigvis var lokkene frosset, så ingen melk rant ut. Resten av veien gikk bra.

Samme vinteren, før jul, stod det avertert i Gjengangeren «Reklamesalg på levende torsk». I kasser á 25 kg., 50 øre kiloen. Vanlig pris var kr. 1.20 pr. kg. Lommepenger var godt å ha, så jeg spurte far om å få ta Svarten og reise til Horten for å kjøpe en kasse, for videre salg rundt om på gårdene. Det fikk jeg og reiste av gårde. Kjøpte en kasse, lånte husholdningsvekta til mor, og prøvde meg som fiskehandler. Jeg forlangte kr. 1.- pr. kg. Det var jo 20 øre under vanlig pris. Handelen gikk strykende. «Det er sjelden vi får så fersk fisk», sa fru Julius Myhre på Gullerød, - den sprelte på kjøkkenvekta til mor! Så hadde jeg bare 2 fisker igjen, - dem tok jeg med hjem, som takk for lånet av vekta.

Men da fikk vi se at det var hverken finner eller hale på fisken. Det hadde ikke jeg skjønt. Så viste det seg at det var noe de kalte «Dansketorsk». Den hadde gått i kummer i lengre tid uten mat. Derfor hadde fisken spist finnene av hverandre. Kanskje også slitt dem av p.g.a. liten plass!

Så hendte det seg at jeg fikk spørsmål fra formannen i Borre Innkjøpslag, S.O. Bøen, Huseklepp, om jeg kunne tenke meg å distribuere fersk fisk fra Møre Fiskesalgslag. Det var både torsk, sei, lange, brosme, kolje og sild. Det var mest torsk og sei det gikk på. 7-8 kg. kunne de veie når de var sløiet. Jeg skulle selv bestille og føre regnskap, som hver uke skulle vises formannen. 
Den første vinteren kom medlemmene hjem til oss og hentet fisken. Jeg hadde «utsalg» i bryggerhuset. Prisen var innkjøpspris + frakt utlignet pr. kg. + 5 øre til meg pr. kg. Utlevering en ettermiddag i uken. Omsetning pr. uke: Ca. 175 kg. 
Neste vinter ble jeg spurt om jeg kunne levere fisken direkte, så skulle jeg få 5 øre til pr. kg., - og slik ble det. 
Da måtte Svarten til igjen. Fint var det når jeg kunne kjøre på skaren. Da kjørte jeg over bekker og elver og gjerder uten hinder.



[ Toppen av siden ]

Mer skolegang

Vinteren 1925 gikk jeg på fortsettelsesskole på Kirkebakken. I den nordre stua hos Olaf Olsen. Læreren het Ausland. 
Høsten 1926 begynte jeg på Fossnes Landbruksskole som «to-vinters elev». Sommeren imellom skulle jeg praktisere på Ås Landbrukshøyskole, men dessverre var min far blitt syk, slik at jeg måtte være hjemme på gården. I samband med skolen førte jeg driftsregnskap over noen dekar høy, korn, poteter og turnips. En uke på sommeren var jeg på skolen for å lære landmåling.

Mitt kull var det 32. på Fossnes. Det ble en del snakk om dette kullet, man og mann imellom. Det hadde seg slik, at fra mange år tilbake, hadde gamlegutta en del ting å selge til ungguttene når de ankom om høsten. Dette kaltes for «storhandel». De fleste elevene visste om dette allerede før de kom til skolen. Altså en tradisjon. 
Storhandelen bestod bl.a. av: 2 par boksehansker, en gammel pram nede på Mølledammen, osv. Vi hadde jo kjøpt disse tingene da vi begynte, og hadde selvfølgelig tenkt å selge det igjen når «ungguttene» våre ankom. Hele beløpet var i underkant av kr. 200,-.

I god tid før ungguttene kom, fikk vi beskjed fra lærerkollegiet at «Storhandelen» skulle opphøre. - Vi hadde ikke lyst til å tape de kronene, altså bestemte vi oss for å handle likevel. Tiden kom, og handelen ble avgjort greit og kontant. Da så lærerne fikk rede på det, fikk vi beskjed om å levere pengene tilbake. 
Igjen hadde vi allmannamøte i internatet. Enstemmig vedtak: Ingen tilbakelevering! Vi fikk en purring til. Nytt møte, - samme vedtak. 
Så gikk det noen uker, og vi fikk i ultimats form beskjed om at hvis vi ikke betalte tilbake pengene innen den og den dato, så ville skolesalene bli stengt for oss! - Nytt møte, og samme steile vedtak. Klokken 08 om morgenen var altså siste frist.

Lærerne stod i kontorvinduet og tittet mot oss, som vi stod i leseværelsesvinduet og tittet mot dem. Nu begynte spenningen å stige. Mon tro om vi fikk mat til frokost? Joda, det fikk vi. Likeså til middag og det samme til kvelds. Etter kveldsmat fikk vi innkalling enda en gang, til allmannamøte i «Brakka». Møtet begynte med at en av oss stod frem og sa at han dagen etter ville tilbakebetale sin del, og som han ærlig sa, han torde ikke komme hjem uten å ha fullført skoletiden! 
Det var nu langt ut i januar, og eksamen til påske.

Det hadde kostet så og så meget, uten noe igjen. Så kapitulerte vi alle sammen. Morgenen etter fikk lærerne beskjed om at pengene skulle komme i løpet av dagen. Det var 2 forretninger like ved skolen. Dit gikk de to som var våre tillitmenn for å veksle pengene som de hadde fått av oss, - så smått som mulig. Så gikk de til kontoret og la pengene på bordet. Av de snaue 200 kroner, var det kun en tikrone, resten var bare småpenger. Og som de sa: «Nå har vi skrapt det siste vi har av penger, og enda er det 2 som ikke hadde nok. Det skal dere få senere!»

Neste dag kom skolen igang igjen. Det ble da uttalt fra skolens side at denne episoden måtte bli glemt, og at vi tok fatt på skolearbeidet der vi slapp for noen dager siden. Men det tok nok noen dager før alt hadde lagt seg til ro. Så kom eksamen, og på avslutningen var det vanlig at testamoniene ble utdelt. Dette ble ikke gjort denne gang. I stedet ble det kunngjort at vi ville få dem tilsendt senere.

Vi stusset jo litt over en slik beslutning, men foretok oss ingen ting. Etter noen spente ventedager, fikk vi papirene. Det viste seg da at samtlige hadde fatt nogenlunde i oppførselskarakter! Dette var et slag i ansiktet på oss. Mange av oss skulle jo nå ut i arbeidslivet, og hvem ville ha en i sin tjeneste som hadde nogenlunde i oppførsel? 
Omgående ble vi innkalt til møte på Kaffistova i Tønsberg, for å drøfte den kinkige saken. De to avisene i Tønsberg hadde fått rede på den, og ville gjerne være tilstede. De ble avvist. Møtet forfattet da et brev til skolens overstyre, hvor vi bad om å få påført våre testamonier grunnen til den dårlige oppførselskarakteren. Det fikk vi avslag på. Etter dette var det noen fedre som grep pennen fatt, og brukte Tønsberg Blad som sitt talerør. Blant dem var Hr. Kiste fra Botne. - Men overstyret stod steilt på sitt. 
Jaja, livet måtte jo gå videre. Arbeidsgiverne viste forståelse for saken, til trods for mange arbeidssøkende...

 I  juni samme år (1928), ble det militærtjeneste på Helgelandsmoen, - 148 dager! Mer lærdom i det militære fikk vi vite. Fritatt ble en bare det feilte en aldri så lite. Tiden i de årene ble kalt «Det brukne geværs tid». 


[ Toppen av siden ]

Mor og far

Så kom høsten 1933. 1 november fikk mor lungebetennelse. Det hadde hun hatt året før også, men denne gang stod hun det ikke over. Det var ikke penicillin den gangen, så det niende døgnet døde hun, - 22. november 1933, 62 år gammel. Hun ble begravet på Borre kirkegård 28. november.
Savnet ble stort... Men minnene beholdt jeg, og mange av dem har jeg fremdeles. Det aller siste hun sa til meg da jeg stod ved sengen hennes: «Du får stelle deg så godt du kan, Hans, men fremfor alt: Hold deg til Gud, det er det fornemste». Vel en time etter sovnet mor. 
Nå var det bare far og meg igjen, og far lå tilsengs på det andre året p.g.a. prostatasmerter. - Legene var nok ikke så flinke da som nå for tiden.

Ca. halvannen måned etter døde også far, nemlig den 8. januar 1934, -72 år gammel. Begravet på Borre kirkegård 12. januar. Været den dagen var som det hadde vært i lang tid, - bare regn. Riktig ufyselig var det. Men om kvelden gikk det over til sludd og snø. Dagen etter måtte jeg på taket for å måke. Det hadde falt en masse vått om natten, og det var blytungt.

I veien opp til Ra lå det mange brukne telefonstolper og tråd. Mye arbeid før brøytingen kunne begynne.

 

[ Toppen av siden ]

En gravferd fra begynnelsen av dette århundre

Likeså de fleste barna ble født i hjemmet, døde også de fleste i sitt hjem. Bortsett fra dødsulykker i krig eller til sjøs. Etter at døden var inntrådt, la de ofte en salmebok under haken til den avdøde, inntil kjeven var stivnet. Et par nabokoner kom og vasket og stelte den døde, målte lengden på liket, så en visste hvor lang kisten måtte være. 
En ble sendt til byen for å kjøpe kiste og likklær, det var forskjellige prisklasser også på det.

Når avdøde var lagt i kisten, ble den satt i eget rom. Bak hodegjerdet sattes et lite bord med hvit duk på og 2 lysestaker. Hvitt laken ble hengt for vinduene. Nå ble det travle dager. Huset skulle gjøres i stand til begravelse. Enten det ble slaktet på gården, eller kjøpt en frampart av okse eller kvige. Bakt brød og kaker. En dag i forveien kom kokkekona til sørgehuset for å stå for matlagingen til dagen.

Naboene kom gjerne og hjalp til om det trengtes. F.eks. snerydding eller oppsetting av en æresport, pyntet med granbar eller helst barlind. Øverst forbokstavene til avdøde, og farvel. Granbusker ble satt opp på hver side av utkjørselen, med hakket granbar på veien. 
Enkelte naboer eller gode venner satte også opp granbusker med hakket granbar mellom, hvis de hadde sin utkjørsel til vei som likfølget gikk. Var det liten plass i sørgehuset, hendte det at de gjorde klart et rom i uthuset eller på låven, og flyttet båren dit dagen i forveien.

I kveldingen før dagen, kom naboer og venner, kanskje også fjerne slektninger med hjemmebundne kranser, av blomster fra vindusposten eller kanskje fra sin nabo igjen. En kalarose i kransen var gromt. Nærmere vår tid ble kransene kjøpt i blomsterforretning. Alle som kom med krans fikk vin og kaker, og etterpå måtte de inn og se avdøde.

Skomaker Nils Sørensen Hegna var fast «båmann» da jeg var gutt. Han hadde det ærefulle oppdrag å gå rundt i grannelaget å be de voksne til begravelsen. Et grannelag bestod av alle de som med jord eller skog grenset inntil en bestemt gård. Det var et bestemt rituale en «båmann» måtte følge. Når han kom inn på en gård, så måtte han ikke sette seg før han hadde utført sitt oppdrag, og som hadde følgende ordlyd: «Jeg skal hilse fra NN’s etterlatte og spørre om de vil hedre NN's minne ved å følge ham/henne til det siste hvilested. Og etterpå bli med tilbake til sørgehuset, og ta til takke med hva huset formår. Samlingsstund i sørgehuset klokken 11». Derpå kunne båmann sette seg, slik han var bedt om da han kom inn.

På begravelsesdagen kom altså gjestene ved 11-tiden. Det var da en som hadde fått i oppdrag å ta imot hestene, binde dem og gi dem en høydott å spise. En annen person hadde oppdrag som «kjøgemester», - å ønske alle velkommen, og så ble det kaffe og smørbrød til alle. 
Til slutt kommer presten og somme tider også klokkeren, men det var mer sjelden, for han måtte også passe sin skolegjerning.

Det var Nils Sørensen som fungerte som forsanger. Men klokkeren, som på den tid het Kvilhaug, møtte opp ved kirken når likfølget ankom. Etterat alle hadde spist, reiste den fungerende klokker seg, og ba alle samle seg rundt båren. Kistelokket ble lagt på, og kransene påfestet. Nils stemte i en salme. De fleste sang med fra egen salmebok. Presten holdt så en tale. To kvinner sto foran med tente lys, ombundet med sørgeflor. Så ble båren ført ut til likvogn eller slede, av nærmeste familie. Først gikk klokkeren som «sang liket ut». De aller nærmeste bar synlig tegn på sorg. Kvinnene bar sort slør for ansiktet, mennene hadde et bredt sort bånd rundt overarm.

Etterhvert ble hestene spent for og likfølget satte seg i bevegelse. Noen gikk også til fots. Etter likvognen kjørte prest og klokker, så nærmeste familie og deretter de andre etter rang og orden. En vakker skikk var at når vi møtte et likfølge, skulle vi alltid stoppe og stå stille til følget var forbi. Dette gjaldt kjørende som gående. Menn skulle blotte sitt hode.

Når likfølget hadde passert Gunnerødbrekka, ned gjennom Orregata og forbi hestevanninga, - som var rett ut for hagen vår i veggrøfta der jeg nu bor, da så kirketjeneren og Asbjørn (Asbjørn var fast «belgtråkker» også når orgelet skulle brukes.) - at følget kom. Så tok de tak i klokketauene og kirkeklokkene ringer til sørgehøytid. Også på kirkegården var det skaffet til veie granbusker, frem til gravstedet. Prest og klokker gikk foran til gravstedet, og klokkeren sang et salmevers. Ved hjelp av tau ble kisten firt ned, helt ned. Presten kastet muld på kisten og lyste velsignelsen, og så tok kirkeklokkene det siste farvel, og seremonien var over. De aller fleste dro nå tilbake til sørgehuset, hvor det var gjort i stand til middag. Den bestod av fersk suppe og kjøtt. Ofte måtte det 2 bordsetninger til, p.g.a. plassen.

Etter kaffen begynte gjestene så smått på hjemveien. De fleste mannfolk stakk innom kjøkkenet med en liten slant til kokka, - som skikk og bruk var på den tiden. Så kunne utålmodige hester lange ut på hjemveien. - Til kirkegården gikk alt i skrittgang.

 

 [ Toppen av siden ]

Noen spredte glimt fra gamle dager

Jeg har tidligere nevnt, at en periode før og etter jul skulle ikke uenighet råde, men fred og fordragelighet menneskene imellom. Det jeg nu skal fortelle hendte i året 1909, i mars måned. Selv kan jeg selvsagt ikke huske det, men det er blitt meg fortalt, og likeledes har jeg hatt utskrift fra en lokalavis. Her stod bl.a.: «Horten meddomsrett 9.mars 1909. Saksøker: P, saksøkte: A». Det hadde seg nemlig slik at Hr. A, som var stasjonsmester og poståpner, ble anklaget for sommel i postutleveringen av Hr. P. Vitner ble innkalt, og en av dem var 0. 
På dommerens spørsmål om han hadde noe å utsette på postutleveringen ved Adal poståpneri, svarte Hr. 0 følgende: «Nei, til meg kommer det ikke annet enn forfaldte regninger og veksler, og de kommer da jamen tidsnok!» 
- Husker jeg ikke feil, så fikk Hr. A: Thi kjennes for rett. En bot kr. 10,- at betale, innen fjorten dage.

Av ting jeg husker fra mine guttedager, var at om sommeren kom det ofte folk som jeg med et fellesnavn kan kalle «Reisende». Det var bl.a. sigøynere. Disse slo opp telt på Rønningen, det område som Johan Bergan senere bygde opp sitt sagbruk og bolig på. Den gang var området bevokst med brisk (einer) og furu, delt i to av en kjørevei for Johan Johansen til sitt sagbruk. Vi unger syntes det var moro å besøke dem. Det luktet stekt flesk lang vei. Vi skjønte ikke stort av det de sa, men vi skjønte at de ville spå oss, - i handa. Det gjorde de også somme tider. Og alltid skulle det gå oss veldig bra i livet. 
De var ivrige til å tigge mat, - og de var meget vakre, rene skjønnheten mange av dem. 
Som en form for underholdning, arrangerte de «bryllup». Da gikk de rundt noen einerbærbusker og sang, som en del av seremonien.

En annen kategori «reisende» var de som vi kalte for «Tatere». De kom kjørende med hest og vogn, fullastet med kokekar, mat, klær, helt eller halvt ferdige blikkenslagerarbeider, samt kjærringer og unger. Tateren sjøl gikk som regel ved siden. De tok gjerne inn på enkelte gårder som gav dem tillatelse. 
Var det kommet noen før dem, så slo de opp telt i skogen vestenfor bebyggelsen på Adal. De slo seg ned en 4-5 dager, gikk rundt og solgte kjeler og øser og visper som de selv hadde laget.

De hadde god lyst til å bytte hest med bøndene. Alltid ville de ha kontanter i mellomlag, uansett hvor dårlig hest de selv hadde. Det var kun om sommeren de fartet slik. Vinteren bodde de fast. En del i Skien og mange i Øvre og Nedre Eiker. Da krigen kom, ble de nektet å bruke hest til slike reiser.

«Loffere» var en tredje sort reisende. Disse var som regel enslige menn, som «gikk og gikk». Somme hadde noe småtteri å selge, men oftest kom de innom bare for å tigge penger til mat. Mor ga dem aldri penger såvidt jeg vet, for hun trodde at de bare gikk i butikken for å kjøpe øl. Det gjorde de også ofte. Hun ga dem mat i stedet. Enten spiste de opp maten på stedet, eller de fikk en matpakke med seg. Dessverre hendte det at de kastet matpakken ned i veigrøfta.

Det hendte også at de kom for å be om nattlosji. Hvis de så så nogenlunde ut, fikk de med seg et teppe og så gravde de seg ned i høyet. Først måtte de imidlertid legge fra seg fyrstikker inne hos far. Neste dag fikk de mat før de dro avsted. Så hadde vi den fjerde sort reisende. Det var «kremmerne». De gikk innom alle hus hvor det bodde folk, og bød fram sine varer. Det kunne være sytråd og nåler, barberblader og kammer, små og mellomstore duker. 
Det var bare én jeg husker ved navn blant disse. Det var t.o.m. en Borrekar som het Nils Tokerød. «Tokerødgarværn» ble han kalt, fordi han i tidligere dager drev et garveri på Skoppum. Han var en blid og koselig kremmer. «Næ nå har jæ ventæ længe på dæ», fikk han høre rett som det var når han kom innom. Det gjorde nok godt.

Enten bar de varene sine i en stor koffert, - på ryggen eller så dro de en dragkjerre. Varene som de handlet med kjøpte de i Drammen av en grossist. Nu for tiden ser vi ikke noe til slike vandrende kvinner og menn. Trygdesystemet har nok omsluttet dem. 

Krøtterflokken - Klikk for å forstørre

Krøtterflokken på rekke og rad hos Henriksen på Adal gjør seg godt av forbetene (Foto: Hans-Chr. Oset).


Jeg ble også en gang mistenkt for å være en slik «vandrer». Men det var etter at jeg ble voksen, og hadde overtatt farsgården. Jeg skulle levere 7 drektige kviger til en bonde på Averøy, som ligger like utenfor Kristiansund N. Alle 7 pluss meg ble plassert i en kuvogn på Adal stasjon. Jeg lå og sov sammen med dyra første natta. Dette toget var et godstog, så det tok lang tid, - stadige av- og pålessinger. Fra Alnabru fikk jeg sitte sammen med konduktøren i hans kupé. Dette var i juni måned, og flott vær. Han fortalte meg om steder vi reiste forbi, og det var hyggelig, - men jeg syntes det tok lang tid.

Jeg spurte så konduktøren om jeg kunne få koplet min dyrevogn til et hurtigtog. Det ble ordnet. Jeg og vogna ble satt av på Otta stasjon klokken 22 om kvelden, hurtigtoget skulle ankomme klokken 02.30 på natta. Det var åpent døgnet rundt på denne stasjonen. Jeg fikk lov av betjeningen å sove noen timer på venteværelset, og de skulle vekke meg i tide. Dessverre var benken så kort at jeg ikke fikk lagt meg skikkelig, så jeg ble i stedet sittende.

Klærne mine var i løpet av turen blitt skrukkete, selv var jeg nok ganske skjeggete og sjaber. - Det kom en herremann og satte seg ved siden min. Vi snakket sammen, og plutselig spør han: «E du vandrare?» Da jeg fortalte hva som var min bakgrunn for å sitte der, var det ikke lenge før han flyttet seg. - Om ikke lenge kom det inn en som virkelig var «vandrar». - Kvigene og jeg kom omsider frem til Åndalsnes. Derfra måtte vi ombord i en båt som førte oss til Molde. Der på brygga stod bonden og predikanten Ole Seljehaug med lastebil for å hente oss. Dyre ble heist én ad gangen nede fra båten, høyt oppe i luften og ned i lastebilen. Så bilte vi ca. 5 mil, - tok en ferge over til Averøya. En mil til med bil, så var vi fremme. 49 timer brukte vi på turen fra Adal til Averøya. - Men moro var det!

Om vinteren når det var travkjøring på Borrevannet, var vi ungene som regel til stede. Av kjente hester som travet på Borrevannet husker jeg «Luttik», tilhørende Røed fra Tjøme, - «Alf Jakson», tilhørende Harstad fra Nykirke, «Glitra», tilhørende kullhandler Nilsen fra Horten. Johan Kvisle, som eide nordre Bergan (i dag tilhørende Ektvedt), hadde også en hest som var rask på foten. Johan Bergan fra søndre Bergan hadde hesten på isen, han også. Det var et løp som ble kalt «bruksdyrløpet». Der kunne hvilken som helst av hestene delta.

Den jeg nok husker best, var en mann fra Slagen som stilte opp med hest, vanlig bogtresele (arbeidssele) og spiss-slede med overdrag. De andre i løpet stilte med lett travsele og sulky. Mannen fra Slagen hadde dessverre bare én arm. Iført tykk pels satte han seg på spiss-sleden, surret tømbukta rundt den korte armstubben, - og så klar til start. Løpet var igang. Den brune gampen løp med slakke tømmer. Nordendal satt bare og styrte hesten sin forbi både den ene og andre, og da de kom til mål, så var Nordendal og den brune gampen blitt nr. 2. Det var spennende!

På Dal hadde de også en traver, «Faust». Vognmann Wexahl den eldre, fra Horten, var også møtt opp med hest og vanlig spiss-slede. Han kjørte sitt eget løp på en original måte. Han hadde bundet noen tomme spritkanner i et langt tau bak på sleden. Dette stimulerte nok hesten til å gjøre sitt ytterste for å komme unna lyden! 
Buljong og honningkaker var å få kjøpt på isen. Om kvelden var det premieutdeling, - seksa, kalte de det.

- Jeg nevnte spritkanner. Dette hendte i den såkalte «smuglertiden», - på 20-tallet. 
Wexahl hadde mange tomkanner han, såvidt jeg vet var han visst en såkalt detaljist på det området. Han bygde opp en slags «æresport» av tomkanner. På toppen hadde han montert en katt, laget av et eller annet, - den reiste bust og freste. Det var montert en lyspære inne i katten. Da så den meget sint ut! 
En gang averterte han i Gjengangeren at han hadde sprit til salgs, på en original måte. Han hadde nemlig en hoppe som het Whisky, og en hingst som het «Kong Alkohol», og en fuglehund som het «Sprit». 
All den tid det ikke var lov for en privatmann å handle med sprit, så averterte han på denne måten: «Traverhoppen Whisky, hingsten Kong Alkohol og fuglehunden Sprit tilsalgs. Alle sterke og blanke dyr». 
- Ingen kunne nekte ham den metoden.

Det ble sagt om ham, at på grunn av sykdom hadde han vært på Lier. Etterpå skulle han ved en anledning ha sagt, at han var den eneste i Horten som hadde brev på at han var «riktig»!

Vinteren 1985.

     

Tilbake ] Ett nivå opp ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside