Borreminne hovedside


Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk


 

«Johannes den grønne»

Av Arne Kristoffersen

Dette kommer til å handle om Frelsesarmeen, men også litt om «Johannes den grønne». Johannes var med i Frelsesarmeen.
Det er Hans-Christian Osets interessante artikkel om Kiøsterudgården i Gjengangeren 14/11-87 som får meg til å huske. 
Johannes hadde et lite hus et stykke fra veien ned mot Åsgården. Han var gårdsgutt, men det var som produsent av feiekoster og sopelimer han ble mest kjendt. Disse solgte han rundt på gårdene, og i Horten.

Så var det Frelsesarmeen. Ikke mange kjenner til at korpset i Horten ble startet i 1888 og var det 3dje i landet, utenfor Oslo. Den første tiden holdt de til i Hortens danselokale, Solerødsalen, for siden å flytte inn i eget hus på nabotomten. 
I 1889 kom en av Armeens mest originale offiserer hit, senere major Julius Amundsen. Han var en kraftkar som i det tidligere liv hadde deltatt i mer enn ett slagsmål, men som omvendt gjorde kjempeinnsats for Armeen.

Frelsesarmeen gikk til «Angrep på Horten» og det ble en kolossal tilstrømning til møtene, 4-500 mennesker i Solerød-salen. Blandt så mange var det ofte noen som skulde lage bråk. «Urostifterne var ofte nokså slemme» forteller avdøde arsenalforvalter Sande i boken - Femti års korstog - og det hendte at Julius Amundsen tok to karer, en under hver arm, og bar dem ut. 
Armeen arbeidet dengang som nå med utemøter «i det grønne», og for å samle troende fra Borre og Åsgårdstrand ble det tillyst møte i det grønne hos Johannes. Det var kjørt ut benker fra lokalet i Horten og alt skulde være klart, men da kaptein Amundsen og offiserene fra Horten kom var både Johannes og benkene borte og de traff bare konen som lå og gråt.

Jeg lar arsenalforvalter Sande fortelle. «Nå mor, hva er det i veien her» spurte kapteinen. «Hvor er Johannes». 
«Å kjære dere,» sa konen, «gå så fort dere kan herfra, ellers kommer presten og tar både dere og oss. Han har vært her og tatt benkene deres, og hvis dere holder møter blir vi jaget ut av bygden. Bare gå, så er dere snilde». 
«Å langt fra, mor» sa kaptein Amundsen, «Gud velsigne dig, stå du bare opp og vær trygg, vi skal snart ha møte. Jeg skal nok greie presten». 
Og det ble møte, et riktig vellykket møte.

Dagen etter fikk sognepresten et besøk på sitt kontor som han nok sent kunne glemme, forteller Sande. Kaptein Amundsen, en frelsessoldat og en utenforstående venn som vitne, måtte de opp i prestegården. Bare synet av de røde trøier var nok til straks å sette presten i dårlig humør. I en mindre god tone holdt han en tale til de tre som de vel aldri hadde hørt maken til. Han vilde la dem forstå at han var sognepresten i Borre, og talte strenge ord om dem som vilde bringe forstyrrelse inn i hans menighet.

Det var ikke bare spøk å møte en slik prestetype for femti år (nå 98 år) siden, men da presten var ferdig, la Amundsen sin store hånd på prestens skulder og sa »Ta det med ro, kjære broder, jeg vet nok at De er sogneprest i Borre men la mig også fortelle Dem at jeg er Frelsesarmeens kaptein i Horten. Jeg skal aldri forsøke å skade Deres virksomhet, men De må også vokte Dem for å legge hindringer i veien for mitt virke. Jeg vil nu bare be Dem om å få mine benker tilbake der hvor De tok dem, og det må skje innen to timer. Når De har ordnet det skal alt være Dem tilgitt, i motsatt fall kommer jeg igjen. Farvel kjære sogneprest. Gud velsigne Dem.» 
Presten ble så overrasket ved kapteinens bestemte tale at han ble ganske taus. Benkene kom på plass innen tidsfristen.

Siden ble det holdt mange møter hos «Johannes den grønne», og det hører med til historien at sognepresten (Carl Daniels) ble en god venn av Frelsesarmeen.

 

 

  Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside