Borreminne hovedside


Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk


 

Borres siste kramkar

Asbjørn Hansen


«De'kjem framanfølk te gar's» sa hun.
Hvem?
«De' er'n Nils Toker'n».
«Vi skal itte handle no' ida.»
«Åjo, han Nils e ressenabel han» sa hun «je setter på kaffi».
Og Nils Tokerød var ærlig og grei han. En glad gutt. Han kom trallende over tunet med to kofferter på ryggen i en kjepp over skulderen. Ungene kom løpende. De kjente Nils fra tidligere. Kanskje fikk de honningkake idag også.

Nils kjente til alt nytt. Han leste Gjengangeren og Daggry og bla’e, det var Tønsberg Blad. Man han fór aldri med sladder, sa han selv, for det vilde bare ødelegge forretningen.
Han kunne fortelle at hu Sigrid på Sørgarden skulle ha en onge, og at han Lars i dæl'n hadde kjørt møkkgreipa gjennom foten og hadde det fæsligt vondt. Og han Ellef, ja du kjenner da han. Han var uheldig. Guttongen hadde finni på noe rakkartyg og Ellef ble sint og treiv te'n med et løst stakett i baken. Det Ellef ikke viste var at det sto en rusten spiker i stakettet og den sto nå i rompa på gutten. Han satte i et fryktelig vræl. «Detta var itte meininga» sa Ellef «vi for vaske med jod så blir'e nok bra, og her har'u 25 øre, men da må du itte si no til Anna». Alle viste at Anna var en streng og myndig dame, og de lo godt. Nå var stemingen god. Nå var tiden inne for å handle. Nils følte det på sig.

Nils Hartvig Hansen var født på Tokerød 18/3-1858. Hans foreldre var Hans Nilssen Tokerød og Janette Karine Hansdatter Råen. Den Tokerød som Hans Nilssen satt med var bare halvparten av den oprinnelige gård, for far hans, Nils Larssen, hadde delt gården i 1856 i arv til sønnene Hans og Ole.

I 1881 ble jernbanen ført tvers igjennom eiendommen, og i 1895 ble Lysheim skole bygget. Veiene gjennom gården ble bare bredere og bredere. Det som var igjen av Tokerød var endel skog og noe potetjord mellem fjellknausene. Det kunne ikke bli noe effektivt jordbruk der. Så Nils Hartvig begynte i garverlære. Broren Anton ble sjømann, for siden å havne på ø. Lørge. Jentene ble alle godt gift.

I 1882 ble Nils gift med Helle Bredine Jensdatter fra n. Lørge. (hennes bror Johan Gerhard åpnet i 1911 Lørges Hotell i Horten og siden hotell i Moss). Selv om Tokerød var redusert som gårdsbruk hadde de jo skogen igjen, og litt kontanter ble det av tomtesalg så Nils fikk god støtte til å bygge boligen Reierstad og garveriet. Helle Bredine og Nils fikk etter hvert 10 barn.

Når vi idag kjører over Sandedammen og kommer rundt Tokerødsvingen til der hvor veien går mot høyre til Skoppum st. og til venstre mot Knudstad hadde vi rett imot landhandelen til søstrene Helga og Hanna Hansen, til venstre Lysheim skole og til høyre en grønnmalt bygning, som idag er restaurert og noe påbygget, dengang var det garveriet til Nils. Garveriet var bygd tett inntil bekken. Oppe i bekken lå en trerenne som kunne flyttes slik at vannet ble ledet inn i de store bløtekummene, eller ned på det store skovlhjulet som fikk fatene eller tromlene inne i garveriet til å rotere. I tromlene var det en oppløsning av vann, kalk og litt svovelnatrium som i løpet av få timer fjernet hårene fra hudene. Så måtte hudene renses. De fikk svelle så porene åpnet sig, og så fikk de godgjøre sig i store kar med eike- eller bjerkebark i flere dager, før fettsmurning, valsing og glatting. 
Det ferdige produkt var fettlær til støvler og plattlær til sæletøi.

Men som garverimester var ikke Nils ferdig med det, varene skulde jo selges også. Det hendte i onnene at han ikke fikk låne hest, men da lastet han en dragkjerre med lær og gikk til Tønsberg eller Horten for å selge til lærhandlerne der.

Men ute i Europa var nye, lettere og raskere garvemetoder med kjemikalier som alun og krom o.a. tatt i bruk, og Nils hadde ikke fulgt med i utviklingen. Ikke andre steder i landet heller. Mellom 1890 og 1910 måtte hundrevis av smågarverier gi opp, og slik var det med Nils også.

«En ulykke kommer sjelden alene» heter det, og slik var det også her. De tre eldste barna var døde kort etter hverandre, så Huldra som nå var eldst måtte ta sig av moren som lå syk, og resten av barneflokken. Nils var ikke glad lenger nå. Syv barn og en syk kone trengte mat og klær. Heldigvis hadde han Reierstad så de hadde tak over hodet. 
Hva nå! Han kunne jo ikke gi opp. Hva med handel, han var jo ikke ukjent med det fra garveriet. Han hadde hørt om «grossisten i Drammen», Kilens Eftf. Han måtte betale kontant der, og helst kjøpe for over 200 kroner for da fikk han 2 % rabatt. Nils fikk ordnet pengene.

Så startet vandringen fra gård til gård i Borre, Våle og Horten. 
Nå var kaffen ferdig. Nils måtte bes flere ganger, som skikk å bruk var, før han satte sig tilbords. Han syntes ikke han kunne være dårligere han. Han fikk by på honningkake. De kostet 8 øre stykket, men det fikk stå til. Ongene fikk også. 
Nils benyttet anledningen og forklarte at han kunne selge billig, for ikke hadde han husleie og ikke disk og betjening. Det var penger spart det. Han åpnet den store kofferten. Om de trengte skobesparere, han hadde både Knuppen og Tretaggen til 15 øre esken? Skokrem til 30 øre og skosmurning til 20 øre esken.

Hva det pene dukkehodet kostet? Jo, 50 øre, og noe til mannen? Bartevoks 25 øre, Bessegg barberblader og barbersepe 25 øre. En flott foldekniv fra Solingen bare 80 øre, mens en barberkniv fra samme kostet 2 kr. 
Noe til fruen da? Skaut til 20 øre, eller en moderne alpelue (basker) til 25 øre. Wunderkrem bare 50 øre mens Prinsessevann kostet hele kr. 1.83 og en fin lanolinsepe 35 øre.

Jo, Nils hadde utvalget han. Stearinlys 10 øre, sykkelolje 10 øre, blyanter og fargestifter 15 øre, karbolsepe 10 øre, og kjøletøier og ubleket lærret til 35 øre meteren. 
Dette var i de dage da en hårklipp og barbering kostet 55 øre, og en togreise Skoppum-Tønsberg 40 øre. Da «baaden til Christiania« kostet 1.20 og en «1/2 flaske Brendevin» kr. 1.15. Prisene er fra en regnskapsbok fra 1903-04.

Det var ofte langt mellom gårdene, og slitsomt å gå med to kofferter på ryggen. Når Nils skulle til Våle startet han ved 5-tiden om morgenen og kom hjem sent på kvelden. Men handelen gikk bra den, og ga jevnt litt overskudd. Det hendte at han fikk vondord etter sig som «tater» eller «fillekremmer» men Nils tok det rolig og sa stille inne i sig - det er bedre å lide urett enn å gjøre urett. 
Men det var lyspunkter også. Nils likte å treffe mennesker, prate og høre nytt. Som den dagen da han traff hestehandler Dalsbotten fra Ringerike på vei hjemover med en hestedrift. De slo sig ned på veikanten, spiste og snakket sammen om hester og om mennesker de kjendte. Nils kom sent hjem den dagen. 
Årene gikk og han begynte å bli sliten. Det knirket i knærne og verket i hoftene. «De e skonka som er værst» sa Nils. Men så hadde han jo gått utallige Maratondistanser i sitt liv.

Det var ingen alderstrygd den gangen, ikke sosialkontor heller, og det er uvisst om Nils ville ha benyttet sig av det om så var. Han ville klare sig sjøl. Men sykdommen tok til, og han ble sengeliggende. Nu fikk han ro til å tenke. Ennu hadde han noen kroner liggende, og så fikk han se å få inn noe på alle utestående fordringer. Han var så snild Nils, og hadde penger tilgode rundt på gårdene. 
Heldigvis var alle barna gifte og vel forsørget, utenom Dagfinn da. Men han var god å ha nå som sykdommen kom. Han var arbeidsom og snild, Dagfinn. Og tankene vandret. Et liv som så mange blandet av sorg og av glede, men han husket best de glade stundene. Han var glad inne i sig Nils. Ikke hadde han skadet eller vært stygg mot noen, det han kunne huske, og ikke hadde han ligget noen til byrde. Ikke skyldte han andre noe heller. Han hadde klart sig sjøl, og det var det viktigste.

Nyttårsaften 1937 døde han, nær 80 år. Ett arbeidsmenneske av de sjeldne var gått bort.

 

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside