Borreminne hovedside


Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk


 

Sande Bruk

Kari Tørnby

Ingen kan vel ha kjørt veien fra Borre mot Nykirke, uten å ha lagt merke til Sande Bruk. En vakker gård med en staselig hovedbygning, et stort tun omgitt av forskjellige bygninger og sommers tid - en alltid velstelt hage. På beitemarkene rundt har man dessuten i de senere år kunnet se gressende dyr av Herefordrasen. Denne kjøttproduksjonen, pluss ca. 900 dekar dyrket mark, hvor det i alt vesentlig blir dyrket korn, er det som gir levebrød til dagens eier av gården med de mange navn: Nordre Sande, Store Sande eller Sande Bruk som den kalles idag.

Sande bruk

La oss se litt på forhistorien til denne gården:
For å tidfeste gården må vi se litt på navnet Sande. Det er sammensatt av Sande og Vinn, og navneforskere mener at disse navnene skriver seg fra før historisk tid. Navnet Sande mener man har noe med den første bureisingen i Norge å gjøre, Vinn-navn hadde folk sluttet med å bruke før Vikingtiden.
De øvrige navnene i forbindelse med gården, plassnavnene, er alle naturnavn og derfor vanskelig å tidfeste; Kjær - kjarr eller krattgrodd myr, Haukli - høkelia, Thon - avledet av tjern, Solberg, - et navn som gir seg selv.

Hvem har så bodd på Sande Bruk?
I en bok som Sigurd M. Eyde skrev i 1926 om gårdens historie, og som han tilegnet sin far, Sam Eyde, heter det at man nok må gå ut fra at det meste av jorden her var odelsgods, da Vestfold i borgerkrigstiden var sete for et sterkt bondearistokrati.

Men med de store farsottene, blant dem Svartedauen (1349-50), fikk folk det travelt med å sikre seg salighet - slik tidens skikk var - ved hjelp av gaver til kirkene. Dette gjaldt ikke minst i Borre. I biskop Eysteins Røde Bok fra slutten av 1300-årene finner en således nevnt de fleste av gårdene i bygda. De lå for det meste under Borre kirke, Mariakirken og Olavsklosteret i Tønsberg.

Nå var det ikke slik å forstå at kirken eide gårdene helt og fullt. Det dreide seg kun om en part i gården, resten fortsatte å ære selveiergods. Navn på eiere fra denne tiden er det smått med. Men en viss Dyre skal ha sittet på Sande omkring 1400. Fra selve 1400-tallet kjenner vi ikke til noen navn. Også århundredet etter er det smått bevendt, selv om det i 1517 står skrevet at en Anders Steinultsøn makeskifter syv øresbol i Sannen i Borre.

I 1593 nevnes Ollulf og Kristoffer på Kjær, Hagen på Sande, Søren og Lauritz på Solberg og Mikkel på Thon. Men så begynner det å skje ting: 
Da kongen etter reformasjonen inndro det meste av kirkegodset, ble dette til og begynne med bygslet bort. Men kongen hadde deltatt i 30-årskrigen, og kom etterhvert i pengeknipe. Derfor så han seg nødt til å pantsette krongodset. Ganske sikkert i den forvissning at det skulle innløses igjen.
Men så skjedde ikke.

Det at så mye krongods kom i handelen - i første halvdel av 1600-årene - gjorde at først og fremst adelen, men også byborgerne slo mer og mer jordgods under seg. Dette skapte store uklarheter i eiendomsforholdene rundt omkring, og for å kaste lys over disse fikk man i 1668 «Den store matrikkel».

I dette året var det jomfru Ida Lange som eide Falkensten, pluss Sande Nordre (Sande Bruk), Sande Østre, Kjær Søndre, Mellem Solberg og Thon. I tillegg bygslet hun Haukeli. 
Men alt dette faller fra hverandre da brorsønnen Ove Lange, arvet det i 1672. Rundt 1690 blir Falkensten, Nordre og Østre Sande, Søndre Kjær med Lestestad og Mellem Solberg pantsatt Reinholdt Wordemann, hvis enke overtar åtte år senere etter skiftet etter Ove Lande.

Fra nå av opphører Falkensten å være adelig sætegård. Samtlige eiendommer far nå navnet Falkensten gods. 
I 1718 blir Falkensten gods solgt til kommandørkaptein Styer, og under han oppløses godset. Falkensten pantsettes til generalløytnant Lutzow, Thon og Mellem Solberg blir frasolgt til sorenskriver Mandahl og Henrik Witting på gården Horten.

Nordre og Østre Sande må fremdeles ha hørt til Falkensten, for i 1749 på en auksjon etter Jørgen Quale på Falkensten, kjøpte hans enke, Inger Sophia Quale, Nordre Sande. 
Falkensten blir forsøkt samlet igjen av oberauditør Friis. Han kjøper Nordre Sande med Pickhaugen.
Fra denne handelen har man sikre opplysninger om at Nordre Sande har ligget under Falkensten i uminnelige tider.

Vi er kommet frem til 1781. Dette året kjøper prokurator Greger Plade Stranger Nordre Sande på auksjon etter Friis. To år senere kjøper han Søndre Kjær m ed Lestestad. Denne siste eiendommen ble tilskjøtet Brede Plade Rohde.

I 1810 solgte Stranger Nordre Sande til Josef Alberg Moss for 14 000 riksdaler. Men bare to år etter solgte han eiendommen til Stangers sønn, Morten Stranger. At fast eiendom steg i verdi også den gangen, viser kjøpesummen som nå var på 33 000 riksdaler. To måneder senere er Sande Nordre og Kjær Søndre på Fredrik Wilhelm Wedel-Jarlsbergs hender. For 43 000 riksdaler. Heri var odelsretten inkludert. Fra tidligere eide baronen en del av Sande Østre. Nå var grunnlaget lagt for Store Sande, eller som det også het - Baron-Sande.

Eiendommene var på baronens hender til i 1833. Kjøper da var rittmester Paul G. Berg fra Drammen. Kjøpet kostet han 12 000 spesidaler. Rittmester Berg var forøvrig den første ordfører i Borre. Og det ble solgt og kjøpt. I 1858 fra Berg til Paul Lorek. Og på auksjon etter Lorck - i 1886 - var det grosserer H.C. Mathiesen som fikk gården for 80 000 kroner. 
I 1903 overtok agronom Kjeld SchuIz den for 69 000 kroner, og to år senere kjøpte A/S Sande gård den på auksjon for 69 500 kroner.

Men nå nærmer det seg slutten på de korte eierforhold. 1 1908 kjøpte 0. Sognefest den og solgte den igjen året etter til K.E. Fossum, som satt med den til i 1917, hvor minister Sam Eyde kjøpte gården for 205 000 kroner. Sam Eyde samlet flere eiendommer rundt Sande Hovedgård, og det ble dannet et familieaksjeselskap - Sande Bruk.

I 1922 kom Sam Eydes sønn, Sigurd Mørner Eyde, hjem fra utlandet og tok over driften på Sande. Med en solid utdannelse i utlandet bak seg, gikk han igang med omlegging av driften på farens eiendommer. 1 1928 overtok han også Semb Hovedgård. Det var hans enke, Kate Beaulie som solgte gården til Wøyen-familien som nå eier gården.

Arne Wøyen, som er født på Semb, men hvis farsslekt kommer fra Ramnes, kom til Sande i 1965. Da han kom fra Åssiden i Drammen, hvor han hadde drevet med grønnsaker. På Sande hadde de drevet med kuer, og dette tenkte Wøyen å fortsette med. Men måtte gi opp i 1972. Det var ingen lønnsomhet i det lenger.

Vi må også ta med den store brannen som var på gården i februar 1968, hvor låven og korntørken brant ned. Dette ble bygget opp igjen i den tiden Arne Wøyen drev gården.

Ved årsskiftet - 79/80 overtok sønnen Odd og hans kone Ann-Christin gården. De begynte med en gang med kjøttkveg av Herfordrasen, noe som stadig har utviklet seg i riktig retning. Det viser de resultater de har oppnådd. Odd Wøyen dro også igang Herfordforeningen her i landet, og var foreningens første formann. 
Om dagens- og også om gårsdagens Sande Bruk kunne det fortelles mye mer enn vi her har gjort. Men det får bli en annen skål.

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside