Borreminne hovedside


Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk


 

Minner fra min barndoms dal

Av Hans Henriksen

Dalen heter Adal.
Tidligere het den Augedal, og før den tid, - fra omkring år 1400, ble det skrevet Adaldale.

Jeg er født på gården "Adal Mellom", og er således en vaskeekte Adalgutt. - Ble født: 10. september 1907. I min barndom var det adskillig større aktivitet på Adal enn det er idag. Det var jernbanestasjon hvor alle tog, 10-12 i tallet, stoppet for å ta med eller levere gods og passasjerer. Idag går alle tog forbi ...

Det var poståpneri på stasjonen. Der kunne vi hente posten to ganger daglig, kl. 12 og 19. Da ble den ropt opp gjennom en luke i kontordøren. - Posten til Undrumsdal gikk også over Adal postkontor. Postbudet kom daglig for både levering og henting.
For ca. 60-70 år siden var det livlig en sommerdag på Adal. All trafikk til Åsgårdstrand, som ikke kom sjøveien, kom med toget til Adal stasjon. Det var på den tiden flere hestedrosjer i Åsgårdstrand. Blant dem kan nevnes: Harald Åsen, Enok Svendsen, Julius Nielsen og Niels Bollerud. Dessuten drev min nabo, Adolf Holt, også litt av samme gesjeften. Det hendte at også jeg kjørte noen til "badebyen". Det var en liten attåtnæring. Dette var imidlertid først etter at jeg ble voksen.

Åsgårdstrands faste innbyggere flyttet ut av sine boliger om sommeren, til sidebygg eller lignende, for å leie ut boligen til badegjestene som kom fra Oslo i skoleferien.
Noe som opptok oss unger, var de fine Oslofruene, som satt med paraply enda det ikke regnet.
Ikke visste vi at det var noe som het sol-parasoll! De som kom sjøveien, kom med D/S Jarlsberg. Den gikk i fast rute mellom Oslo og Tønsberg, med stopp h.h.v. i Drøbak, Hurum, Holmestrand, Horten, Åsgårdstrand og Tønsberg.
Oppe i Læretsknipa var det på den tid ingen bebyggelse, men havnegang for ku og hest, inngjerdet med to grinder, øverst og nederst. Dit sprang vi unger for å lukke opp grinden for hestedrosjen. Vi fikk som regel 5 eller 10 øre for jobben.

 [ Toppen av siden ]

Det var ikke den eneste grinden deromkring. Det var jo slik på den tiden, at mange av veiene inngikk i beiter for hest og ku. Således var det også på Adalskogen.
Der hadde Adals-bøndene satt opp et gjærde rundt sine felles skogsstykker, og kalte det for "Sameia".
Der slapp de ungdyr på beite, og dermed måtte det også grinder til. Den ene ved Guldbrand, i Hanna-bakken, som vi kalte den. Hanna var nemlig kona til Guldbrand.
Den andre stengte veien ved "Vabekk". (En liten skogsgrøft som rant under veien og ned i Hegna-vannet).
Det var ikke så stor trafikk den veien, og følgelig heller ikke stort å tjene som grind-vakt. Forresten så var det ungene på vest-siden som mente å ha retten til dem.

Jernbanegrinder var det to av, men dem fikk vi ikke lov til å røre. Det var som regel kun jernbanens folk som stengte eller åpnet disse. Det kunne nok hende at de var til en smule forargelse for veifarende, hvis ikke stasjonsbetjeningen var raske nok til å åpne dem etter en togavgang.
Så var det kjærreveien mellom Adal og Skoppum. Der var det ikke mindre enn syv grinder en måtte igjennom før en kom fram til Reiersvingen. Veien mellom nordre Bergan og Pjonkerud ble kun brukt når de som bodde sønnenfor skulle til Sande Mølle. Ellers hadde Bergangårdene utkjøring sydover og Pjonkerudgårdene nordover. Når de skulle til mølla fra Adal, fikk opptil flere av oss ungene være med. Kjørekaren ville jo helst slippe å hoppe av vogna hele fjorten ganger på den turen, så da gjorde vi det i stedet, - som takk for kjøreturen.

En gang hendte det noe trist på en slik mølletur. Det var vinter, Håkon, - gårdsgutt på Myhre, skulle kjøre til Sande Mølle. Han hadde en hest som kaltes "Jacob". Denne hesten hadde så flott en reisning med hodet, og i det den skulle til å passere veiundergangen for jernbanelinjen straks før mølla, slo den hodet opp i bjelkene over så hardt at den falt bevisstløs om. Årsaken var at det hadde føyket en del snø inn i undergangen, slik av avstanden fra gulv til tak ble for liten for den høyreiste hesten. -

Det var mye morelltrær på Adal den tiden. Når morellene ble modne plukket vi dem i bunter å 10 stk., lånte brett av mødrene våre og gikk på stasjonen for å selge dem til de reisende på toget. De lukket opp vinduene, tok de bunter de skulle ha, og la penger på brettet tilbake. 10 øre pr. bunt, og vi kunne selge for 2-3 kroner for dagen.

På den tid var det forsendelse av melk fra gårdene deromkring, også fra Undrumsdal, og denne gikk med jernbanen til Holmestrand melkefabrikk.
Det var sidespor som godsvognene ble satt fra. Kunstgjødsel og kraftfor, dyre-transport, ja alt kom med jernbanen. Så var det jo heller ingen biler ...

Kraftfor og kunstgjødsel ble bestilt gjennom Søndre Borre Innkjøpslag. Når vognene var satt av, var formannen i laget først inne i vogna og satte opp bestillings-lista, og så kunne hver og en hente det de hadde bestilt. Det var ikke ferdig blandet, så det måtte hver enkelt gjøre selv, -både kraftfor og kunstgjødsel.

Adal jernbanestasjon stod ferdig da Jarlsbergbanen, - senere omdøpt til Vestfoldbanen, - ble åpnet 13. oktober 1881. Kong Oscar II var da i landet. Han var med åpningstoget. Den ordinære trafikk ble føst satt i gang den 7. desember samme år.

Navnet Augedal ble i 1884 forandret til Adal.

Stasjonsbygningen hadde en grunnflate på 129,5m. Inneh.: Kontor, venteværelse, og dameværelse i fasaden mot plattformen, mens stasjonsmesterens stue, kammer, gang og kjøkken lå på baksiden, soveværelser i annen etasje. Pakkhuset, som vi kalte det, altså godshuset, var rommelig, med sidespor helt inn i huset. Et hønsehus hadde stasjonsmesteren, - antagelig privat.
Så var det doen. Det var en bygning med inngang for damer i nord, og for herrer fra syd.

Antall togstopp i min barndom var omlag 14-16. De aller fleste var persontog. Kun ett par godstog hver vei. Det var to togspor, slik at togkryssing kunne foretaes, samt før nevnte sidespor til godshuset.
Signallysene dengang var oljelamper, med vendbare kulørte glass. Grønt varslet klar bane, - rødt betød stopp før stasjon. Stasjonspersonalet måtte gå med "løkta", og henge den opp på en stolpe ca. 100m bortenfor stasjonsbygningen i hver retning, når det var mørkt. Lyse dager bruktes et flagg av samme farger. Grindene som stengte veien når toget var i anmarsj, ble også betjent manuelt. Så snart togene var gått, skulle grinder, løkta, eventuelt flagget fjernes. "Pensen", - sporvekslingen, - skulle også betjenes når det var togkryssing.

Stasjonens venteværelse og parken ble brukt til samlingssted for stedets ungdom på kvelden. Det var ikke annet sted å gå på. Jeg hørte snakk om at det hadde vært "ballsal" på Kjær og på Huseklepp, men det var opphørt nå. Jeg husker også at Søndre Borre Innkjøpslag avholdt sine årsmøter på jernbanestasjonens venteværelse. Hulda og Anton Sti leide av og til ut den nordre stua til lørdagsfester. Bl. andre til Skoppum sangkor, for kr. 20.

Butikken på Adal - Klikk for å forstørre Butikken på Adal som vi husker den fra mellomkrigsårene

Vi hadde forretning på Adal i denne tiden. "Asortered Landhandel", - også kalt "Kolonial og fødevarer". Åpningstiden var fra kl. 08 om morgenen til både 19 og 20 på kvelden. Ofte ble kundene stående og prate og høre nytt før de gikk hjem. Etter forholdene var det god omsetning i butikken, for som jeg før har nevnt, - Undrumsdølene var nede med melken hver dag, og da var også de innom og provianterte.

 [ Toppen av siden ]

Smie var det også på Adal i mine gutte- og ungdomsdager. Otto Andersen var smedens navn, - etter ham kom Harald Fossås. Da han sluttet sist i tjueåra, ble smia flyttet rett over veien og satt opp igjen i haven til "Fjellbo" og innredet til bolig.
Skomaker-verksted fantes også. Nils Sørensen het han som drev der, på et lite bruk ved navn "Hegna". Hjulmakerverksted hadde vi også, - på østre Adal. Verkstedet lå rett over veien for Ragnar Tørneby. Han som drev het Hans. Vi kalte ham for Hans Ungkar, - enskjønt han var gift. Historien kan fortelle at etter hans død, fant de penger som han hadde gjemt over bakerovnen.

Vestenfor Adalskogen var det et lite småbruk som het "Tørjerstua". Idag er det hundekennel der. Navnet kommer av at det i gamle dager bodde en mann ved navn Tørjer eller Torger. I sidebygningen var det skomakerverksted i noen år, omkring 1920. Der lagde de tøfler og støvler med såle av trebunner.

I søndre Tangsrød bodde det to flittige kvinner, - nemlig Hanna og Emilie, - mor og datter. Småbruket de eide kunne vel fø en 3-4 kyr. Ved siden av arbeidet på sin egen gård, arbeidet de også med andre i onnene. Særlig i skuronna var Hanna meget brukt, hun var nemlig så flink til å bruke sigden. Datteren var kjent som en flink veverske. Hun vevde duker og gardiner foruten grovere ting. Reiste med tog til Tønsberg og leverte det der.
En vinter, - det måtte vel være sist på første verdenskrigen, var de så uheldige at fjøset deres brakk sammen p.g.a. snetyngden. Dyrevenner som de var, tok de like godt de tre kuene inn i stua si. Jeg husker gjødseldynga utenfor stuevinduet. - Kuene var i stua til våren kom, og neste høst ble de solgt.
I den tiden Emilie bodde i Nordre Tangsrød, leide hun - vinterstid -ut sidebygningen til Tønsberg Turistforening. Disse var der i helgene.
Antageligvis var det dem som tok det første "spadestikket" til hoppbakken i Tangsrød-lia. En bakke som Søndre Borre idrettslag hadde hand om i nogen år. Nu er bakken igjen skogbevokst.

Min morfar, Christoffer Hansen Læret, var også flink med hendene sine. Ved siden av gårdsdriften lagde han møbler. Bl.a. lagde han: Sofa, 6 stoler, kommode og bord, av flamme-bjerk. Dette var nok sist på 1800-tallet. Når unntas sofaen, står det andre her i huset vårt den dag i dag.

Vi hadde også skredder-verksted i nærheten, - nemlig på Ra. Skredderens navn var Nils Kristensen.
Jeg har liggende betalte regninger til min far fra tiden 1897 og 1907, som forteller at det kostet kr. 41,36 for en sort, sid frakk. Skredderens lønn for å sy en dress var kr. 7.00.

I gamle dager fantes også klokkestøperi på Adal. Visstnok sist på 1800-tallet. Dette støperiet lå nordenfor der hvor Aurud på vestre Adal bodde. Det var far til Hella Abrahamsen som drev der. Hella Abrahamsen var gift med hvalfangstbestyrer Edvard Abrahamsen, - som er farfar til nulevende Eivind Abrahamsen.

I skogen nord for Abrahamsen kommer vi til noe som er viden kjent, nemlig "Børjern". Offisielt heter den "Adalsborgen". Det var en skjermet tilholdsplass for kvinner, barn og budskap i tilfelle ufred. Da tentes vardene på Slottsfjellet. Disse lyste lang vei, og fortalte at det var på tide å flytte inn i borgen. Det var kun fra syd det gikk an å komme dit.
I denne tiden var det ikke politiassistanse å få. Men det er mange år siden dette nå, - i min barndom lekte vi "krig" der.

- Kan også nevne at ca. 100m fra eiendomsgrensen til mitt barndomshjem i nord, - i skogen til Ole Freberg, - er der en helleristningsgrav fra ca. 1000 år før Kristus.

Av sagbruk var det ikke mindre enn 3, - på samme tid. Det eldste tilhørte Johan Johansen. Han drev kun med bartømmer, kjøp og salg. Det andre satte Johan Bergan opp, etter at han først hadde hatt et på Bergan. Han drev mest med løvtømmer.
Disse to sagbruk var beliggende like vest for Adal stasjon. Det tredje lå på haugen mot Peder Reinskaug på søndre Adal. Det var Marthinsen på Dal som eide dette.
Ingen er i drift idag, men derimot har Olaus Haugestad bygd opp et sagbruk i Læretsknipa. Han omsetter både løv- og barskogvirke.

Jeg vil også nevne en annen kjentmann på Adal fra mine barne- og ungdomsår. Han het Guldbran Johansen, og bodde i et lite hus straks over jernbanen, og til høire. Det ble sagt at han var sønn til "Per Springer". Det var vel kanskje helst fordi han var så rask til å gå. - Hans virksomhet bestod i å reparere klokker og sykler, og slakte griser. Dessuten ble han ofte benyttet som hjelpemann på gårdene i onnene.

På søndre "Ødegården" - Ett navn den antagelig fikk etter at "svartedauen" herjet i 1350 årene-bodde det en mann som hette Kristian. Kaltes også for "Rokkedreieren". Han var flink til å lage spinnrokker. Han bodde der omkring århundreskifte.

 [ Toppen av siden ]

Naturalhusholdningstiden var før min tid. Da måtte menneskene på gårdene produsere og tilberede det de trengte til mat og klær. Ull fra sauen omdannet til garn og videre til klær. Skinn fra dyr ble omdannet til støvler. Lin ble også dyrket til klær.
Så kom handelsjordbruket. Da vokste industrisentra opp i byer og tettsteder og tok hånd om en del råvarer for videre bearbeidelse. Jordbruket var nå iferd med å spesialisere seg.

Veien som går fra Ra til Undrumsdal gjennom Adal, ble vedlikeholdt av de bønder som sognet til denne vei. Om sommeren hadde de ett stykke hver, etter gårdens størrelse, og denne måtte vedlikeholdes med grus og grøfte-rensking. Vi kan enda se fordypninger i skogbunn etter slike uttak til veifyll. Hvert stykke kaltes for "rode". En stod for tilsynet, og han kaltes for "rodernann".
Om vinteren var det ofte vanskelige kjøreforhold. De hadde bare noen små treploger som lagde en renne midt i veien, samt noe håndmåking. Forøvrig ble det kjørt oppnå snøen. Når mildværet kom, måtte alle ut for å "bunnmåke", ellers kunne både folk og dyr tråkke igjennom og kanskje ødelegge seg.
Når så snøen var smeltet og telen i veien var i oppløsning, -var det som å kjøre på gyngende grunn. En la da plankelemmer i veien på de verste stedene, inntil veien hadde "satt seg".

I 1912 kom ny veilov som avløste den fra 1851. Hovedreglene ble da at etterhvert skulle vegvedlikeholdet utføres som kontantarbeide, -altså ved leiet arbeidshjelp. Når denne overgangen skjedde i Borre er litt uvisst, men rundt 1915-16 antar jeg det ble kommuneansatte veivoktere.
Lensmannen var den som på kommunens vegne satte veiarbeide bort på akkord til interesserte.
Selv hadde jeg snøbrøytingen fra Ra til Undrumsdal i 13 vintre. Da var det i bruk store kraftige snøploger. Vi hadde opptil 6 hester for plogen. Jeg kjørte også veiskrapen i noen år, likeledes endel grus. Dette var i årene 1934-1947. Etter denne tid var det motorisert trekkkraft til alt dette.
Når lensmannen avholdt anbudsmøter hver høst, møttes vi som var interessert opp på hans kontor. Dette virket som en vanlig auksjon, bare den motsatte veien, - vi bød under hverandre! En gang fikk jeg tilslaget på 95 øre pr. m³ grus. Først måtte den hakkes løs i et frosset grustak, og deretter skuffes på med hånd. Dessuten kunne jeg bare lesse 3/4 m³ på lasset, fordi hesten ikke orket mer i motbakke. Derpå hadde jeg 1-2 kilometer å kjøre den fram.

Når så snø og is og tele var smeltet, og jorda var tørket opp, ble det liv og rørelse ute på jordene. Det var nok mer slit da enn nå. Fjøsstellet var det som regel kvinnfolka som gjorde. Det var nesten ingen mannfolk som kunne handmelke. På enkelte gårder hadde de en leid jente til den jobben. Hun kaltes for budeie. Det var på den tid at de som trengte gårdsgutt eller budeie reiste til Drammen for å "feste" som de kalte det, leie folk. 14. april og 14. oktober kaldtes for flyttedag. På disse dager korn det en del som hadde sluttet i jobben, og som søkte ny sådan. En møtes på torget hvor en ble enige om lønn osv. Det var den rene markedsdag. Så om kvelden kom en hjem i følge med en gutt eller en jente, - og en stor kuffert.

Mange flinke budeier kom fra Hallingdal og Valdres. På de fleste gårdene på Ada] var det kona på gården som hadde den jobben ved siden av husstell og barnestell og utearbeide.

Kunstgjødsel var det første som ble sådd ut på våren. Det kunne de gjøre selv om jorda ennu var bløt. De brukte ikke tung redskap til det. Knustgjødselen som de hadde blandet ferdig i kjærra ble dradd ut på jordet av hesten, som så stod der og så på at bonden sådde den ut med hånd fra bøtte. Siden fant de på å sitte oppe i kjæra og så ut mens en annen kjørte hesten. Senere kom spredemaskin for hest, og noen år deretter maskin for traktor. Husdyrgjødselen ble for det meste kastet utfor fjøsveggen. Om vinteren ble den kjørt ut på pløgsla og lagt i store hauger. Gjerne dekket med granbar, så den ikke skulle tørke ut i vårvinden. Om våren ble så gjødselen hakket og kjørt ut i små-hauger for deretter å bli spredd ett lag utover jordstykket.

Potetrenner ble hakket for hånd. Det var bare på de større gårdene at de brukte hester til det. Der pløyde de renner med plog og satte poteter i annenhver plogfure. Såkornet ble også sådd for hånd. Det ble sett på som en høitidelig handling. Såmannen tok av seg lua når han sådde før i tiden, og såkornet kaldtes for "Gudslånet". Alt ble sådd eller satt med hånd. Jeg husker min mor sådde rotfruktfrø (turnipsfrø) på den måten at hun tok noen få frø i fingerklypa og satte dem med passe avstand (ca. 25 cm).
De gamle sa at såtid var når bjerkeløvet var så stort som et museøre. Når kornet var sådd, ble teigforene rensket opp og konkestokken rullet over.
På den tiden var jorda ofte vannsyk. For å bøte på det, lagde de smale teiger når de pløide. Disse forene var en form for drenering. Når alt var sådd og satt, var våronna over.

Like sikkert som vårens komme var stikke-kasting. Da fant vi guttunger en bar flekk syd for huset som hadde tørket opp litt. Vi kastet ikke om penger, men om knapper. Knappene hadde forskjellige verdier. Av marineknapper var det tre størrelser. De største kaldtes "tolverter" og de gjaldt for tolv alminnelige knapper. Så var det "sekserter" og videre "treerter". Vi hadde en tøypose med snurpebånd til å ha alle knappene i. Til å kaste med brukte vi en "kloss" laget av kopper eller messing, såpass tung at den la seg rolig ganske snart.

Tiden fra våronna og fram til høyonna kaldtes for "Håbællen". Da var det forskjellig arbeide som skulle utføres. Bl.a. skulle alle gjerder rettes opp etter vinteren. Det var slik at alle gårdene på Adal hadde en liten skog hver. De satte et gjerde rundt og kalte det for "sambeite". Dit slapp de ungdyr og kuer som stod "borte" om sommeren.
All redskap for høyonna skulle i god tid settes i god stand.

 [ Toppen av siden ]

Ugresset var nu blitt så stort at vi kunne luke det bort med hånd og hakke. Det var ingen kjemisk bekjempelse av ugras i den tid. Så Mellestokk og Kattenesle vokste fritt i kornåkrene helt til høsten, ble renset fra under treskingen og malt til dyreføde.
Omsider kom det i handelen et pulver som kaldtes "Trollmel". Det måtte strøs på plantene tidlig om morgenen mens plantene var duggvåte og det var utsikt til pent vær dagen derpå. Da ble plantene "brent" døde.

Samtidig med at våronna begynte, flyttet vi ut i "bryggerhuset" og bodde der til høsten. Vi bare sov i hovedbygningen. Det var greit å være der, - vi behøvde ikke være fullt så nøye med om det hang litt smuss på støvel eller sko.
Litt jobb var det imidlertid lørdag ettermiddag med å få renskurt det slitte og flisete tregulvet. Etter noen år ble det lettere. Da ble det gamle tregulvet fjernet og nytt gulv ble støpt, med sluk.
I bryggerhuset var den en stor bakerovn, og mor bakte 18-20 brød av gangen. Da hadde vi brød i ca. 14 dager. Brødene ble lagt i en kiste som stod i kjelleren. Der holdt de seg tålig bra. Vel, i riktig varme dager kunne det jo hende at noen mugnet litt utenpå. - Men det var godt for noe det også, for en fikk slik vakker sangstemme av disse muggskorpene, sa de gamle. Ordtak: "Aldri så galt er det godt for noe".

Utenfor bakerovnsdøra var det ett platå som kaldtes "grua", også kaldt "skårsteinen", med åpen skårsteinspipe over. I skårsteinen var det brannjern av flere størrelser. Som skulle passe til de forskjellige kjelene. Disse branniernene stod på ben, slik at det var plass til å legge kvist eller annen ved under. På den måten ble all mat kokt den gang. Alle kokekar ble svarte av sot, - men det var bare utenpå.
Etter noen år ble brannjernene byttet ut med en "fiolin-ovn". Den lignet en fiolinkasse med to kokemuligheter. Ringer til å ta av etter størrelsen på kjelen. Da ble ikke kjelene så svarte utenpå.

Melk ble satt bort i små eller store fat til surning. Det ble tykkmelk med fløte på. Eller som far sa: Filebonkar med gräddan på. Det var deilig dessert om sommeren. - Far og jeg spiste dette fra hver vår side av et stort fat. Mor fra et mindre fat.

Ikke alle minner er like lyse for meg heller. Ett av dem var den sirupsgule fluefangeren som kveilet seg ned fra taket med alle de stakkars insektene som hang fast med ett ben eller en vinge, lys levende til de døde av utmattelse.
Utpå ettersommeren når det ble mørkere kvelder, måtte vi i butikken etter en flaske parafin for å fylle på taklampa. - Vi måtte jo se å spise kveldsmaten vår. -
Når vi hadde tatt opp poteter og turnips og det meste sølearbeidet var unnagjort, flyttet vi opp i hovedhuset igjen. Da var det godt å komme inn i varmere hus. En form for hytteliv i overført betydning, kanskje.
Jeg glemte å si at 3. juni var "Skoklefall". Da skulle alle være ferdige med våronna.
Alt tok så lang tid den gang. Var det noen som var blitt forsinket, var det straks en nabo som hjalp til.
Dugnadsånden var god. Men p.g.a. at en del gårdsbruk ble slått sammen, så ble bostrukturen en annen. Det ble færre selvstendige bønder som kunne hjelpe hverandre. Slik ble det både pluss og minus ved sammenslåing.

Det hadde seg slik at gullsmed Axel Marthinsen i 1918 kjøpte øvre Dal, og i 1927-28 to gårdsbruk på Adal. Videre to Tangsrødgårder, for så til slutt å kjøpe nedre Dal.

Når vi hadde hørt gjøken, og tora hadde slått, - da kunne vi gå barbent, sa far og mor.
- Nu er vi kommet til St-Hans.
Da begynte vannet i fjøsbrønnene å minke. Om ikke lenge var vannkjøring fast på dagsprogrammet på de fleste gårdene på Adal. Fjøsvannet ble hentet i Dalselva. Like østenfor brua var der en liten holme som vi rygget hest og vogn ned på. Det var litt bratt ned, og p.g.a. spillvann ble det ganske sleipt og glatt på holmen. En dag fikk den snille, flinke "Blakka" mi ett glipp på venstre bakbein. Skaden ble hun aldri kvitt. En slik skade kalles for "spatt", til daglig også kalt "knippe".

Det var gjerne 2 brønner på gårdene. Altså en fjøsbrønn, og en til husholdningen. Når denne tok slutt, måtte en hente vann fra Hegnaolla. Skiddentøy, ved og baljer måtte kjøres til Hegnavannet, for der å bli rengjort.

I 1921, så sent på høsten som 15. oktober, kjørte vi vann til både folk og dyr. Jeg husker det spesielt, for dagen etter var min konfirmasjonsdag.

Men så var det noen kloke hoder som fant ut at under oss, der hvor fjellet ikke lå for dypt, der kunne man borre ett hull ned, så traff en som regel på vannmagasiner nede i fjellet. Som tenkt, - så gjort.
I 1946 om høsten leide jeg et firma til å borre et slikt hull på min gård. 1947 ble en veldig tørkesommer, og det var vanskelig å få kjøpt det man trengte for å få vannet inn i husene.
Jeg var likevel heldig, og fikk kjøpt en brukt pumpe og trykktank. Fikk så montert det på et støpt platå ved borehullet. Brannslanger fikk jeg låne på Horten Verft. Disse la vi ut til den ene tomme brønn etter hinannen. Vannpumpa gikk døgnet rundt i over en uke. Borehullet ga mellom 12 og 14 tusen timeliter. Da var det mange glade mennesker på Adal.
Ille var det hvis brønnvannet frøs til is om vinteren. Å kjøre vann fra elva da, det var sur jobb!

I min barndom hadde de fleste en håndpumpe i fjøset, men til kjøkkenet måtte de bære inn vann. Om vinteren var det ikke helt ufarlig. Når isen la seg måtte en hugge hull til bøtta. Det var dypt ned, og glatt rundt omkring. - Det ble fortalt at kona til Larsen på Øvre Dal gled ut i med hodet først. Det ble hennes siste dag på denne jord. -

Først i juli begynte høyonna. Det var en slitsom tid for folk. Riktignok hadde vi en liten enhests slåmaskin, men det var grøftekanter, elvekanter, veikanter osv. som måtte slåes med ljå.
Det var grasvekster det ble dyrket mest av, og alt skulle tørkes. For det meste bakketørk. Da var en veldig væravhengig.
Jeg husker fortalt om en som en morgen med fint vær begynte å rive ut såter. Da kom en nabo bort til ham og fortalte at det skulle komme regn på dagen. Naboen hadde nemlig en liten radio av de aller første krystallapparatene med høretelefoner. - Det var altså der han hadde hørt det, og følgelig ville han ikke spre noen såter den dagen, ei heller anbefale det for andre.
Men, som han hadde begynt, han fortsatte. Været var fint hele dagen, og han fikk tørt høy inn om kvelden. - Dagen etter kom regnet!

Men det hendte nok også at regnet kom ved middagstider, like før en skulle begynne å kjøre høyet i hus. Da var det bare i hui og hast å såte om igjen. Kanskje rakk en det ikke. Så kunne det bli liggende ute i flere dager i sol og regn. Da ble forverdien veldig forringet.

Det var ikke bare ute på jordet det var slitsomt i høyonna. I høyløa var det mange steder trangt og krufsete. Låvegulvet (kjørebrua) lå lavt, så det var å lesse av hele lasset for hånd. Ikke alle hadde plass til alt høyet heller. Da måtte de lagre det ute. Det ble gjort på den måten at de lagde et rundt tregulv ca. 4-5 m i diameter. Midt i center satte de en solid stang, ca 7-8 m lang godt ned i bakken. På dette platået lempet de høy, som ble til en stor såte. En slik såte kunne inneholde 20-25 høyvognlass (hest). Ett lass ca. 2½-3 skipund. – Ett skipund = 160 kg. Såten kaltes for "stakk" og kunne stå ute i flere år uten å ta skade.

Det var i 1932. Min far lå syk. Jeg skulle bestemme når høyet var tørt nok til å kjøres inn. Det hang på hesjer, og jeg mente at vi kunne begynne å kjøre inn. Vi hadde større lader da. Det gikk bra, og vi kjørte inn alt og ble ferdige med høyonna. Ca. 14 dager deretter kjente meg en merkelig rar lukt. Jeg stakk armen inn i høystaen ca. en meter fra gulvet. Det var blitt varmegang i høyet! Da måtte jeg skaffe meg en høykniv, for å skjære en åpning ovenfra og helt ned. Høystaen var ca. 4 meter høy. Åpningens flate ca. 2x3 meter. Den jobben glemmer jeg ikke. – Siden var jeg ikke for hastig til å kjøre inn høyet før det var helt tørt.
Ordtaket sier: "Av skade blir man klok, men sjelden rik!"

Melkekuene stod inne mesteparten av året på Adal da jeg var gutt. Med unntagelse av noen dager etter høyonna, da de gikk på etterslutten. Det var dem som, – for ikke å begynne for tidlig på høyet, slapp kua mellom høysåtene. Det hendte jo at disse ble stående lenge ute p.g.a. dårlig vær. Da var det vanskelig å gjete. Det var et ynkelig syn å se de stakkars kuene når de kom ut. De hadde jo stått inne på et tregulv og klovene så ut som båter, som pekte til alle retninger. Vonde å gå på.

Tiden går, og vi er snart inne i tiden da det skal høstes det som ble sådd og satt i vår. Det var rug og hvete til menneskeføde, og havre til gris og hest, og litt til å blande i utenlandsk kraftfor til kuene.
I riktig gamle dager brukte de sigd til å skjære kornet. Siden kom ljåen i bruk.
I mine guttedager brukte de fleste den vesle slåmaskinen som de hadde brukt i høyonna. De lagde bare et "brett" som de festet bak kniven. Kornet ble samlet på brettet og lagt av i passe hauger til 3-4 band. Hvert band ble knytt rundt med samme materiale (Bennild). – Siden satt opp i ruk, 4 eller 6 sammen. Der skulle de stå og ettermodne og tørke.
Men hvis kornet lå "lægde", da måtte de skjære det med ljå. Gulmodent skulle kornet være når det skulle skjæres. Dødmodent skal det være idag, fordi kornet går direkte inn fra skjæring.
– Senere kom det i handelen en maskin som både slo åkeren, laget band og knytte hyssing rundt. Men det var bare på større gårder at de kunne kjøpe en slik selvbinder.

Jeg mener at menneskene var mer nøysomme i denne tiden, enn nå. Jeg husker at min far minnet meg på at jeg måtte rake og ta godt med meg. For som han sa: "Du kan ikke lage et strå!" –
Når kornbandene var blitt tørre, ble de kjørt inn og lagt i "floer" (lag), enten på høyet eller oppå gjellen, slik at toppen var mest mulig gjemt. Slik skulle ikke fuglene få tak i kornet. Musene var det kattene som fikk passe på.
Der lå kornet til de fikk tid senhøstes til å treske.
– Det var ikke alle høster som var like tørre. De fleste var mer eller mindre fuktige. I 1907 fikk de ikke kjørt inn kornet før i februar 1908. Da var det frosset tørt.

Potetene ble tatt opp med hakke eller greip. Noen var det som brukte hest og plog for å vende potetranda opp først. Etter en tid kom det en brukt poteopptager med kastehjul for hest. Den ble brukt på de gårder som hadde tørrest jord. Men det var, som jeg har sagt før, dårlig drenert jord mange steder. Potetene ble lagret rundt hovedbygningen, der var det tykke gråstensmurer som holdt kulda ute om vinteren, og varmen mest mulig ute om sommeren.
Når så alt var høstet inn av jorda, – stod høstpløying for tur. Jordstrukturen ble bedre når jorda var snudd om høsten. Dessuten var det alltid knapp tid om våren. Det var flere av gårdene som kun hadde én hest, da lånte de hestene av hverandre, fordi de fleste hadde tohesters plog.

 [ Toppen av siden ]

Gårdene har variert både i størrelse og antall gjennom tidene. Store gårder har blitt delt mellom flere barn, for deretter delvis å ha blitt slått sammen igjen, og atter delt. –

Den gården jeg kommer fra, var inntil 1869 tre forskjellige småbruk, på mellom 25-30 dk.

Min farfar som var maskinist til sjøs (selfangst, – "Telegraf" og "Magdalena" var fangstbåter han var med), kjøpte i 1869 ett småbruk på Adal. Senere samme år kjøpte han ett til. I 1873 kjøpte han så det tredje. Gården inneholdt da tilsammen ca. 80 dk jord og ca. 50 dk skog.
Farfar kom fra Sem kommune, hvor hans far var husmann under gården Gulli. Han bosatte seg med sin familie på Adal i 1869. Det var hans kone (farmor) og barn som drev gården mens han selv var på selfangst. I 1913 ble gården overtatt av hans sønn, - som var min far. Han eide den til sin død i 1934. Som eneste sønn på gården overtok jeg da. Sammen med min kone og våre tre barn, hadde jeg mitt levebrød på gården inntil vår sønn Harald tok over i 1961.

Ja, nu er vi kommet ut i november måned. Da var det tid for tresking. Luften var blitt kjøligere. "Så gikk kornet lettere ut av akset", sa de gamle. Det var flere måter å treske på i den tiden. På de minste brukene tresket de med stav. Det bestod av to staver, ca. halvannen meter lange. Bundet sammen i den ene ende med en fleskereim, skåret av skinnet på grisen. Så la de kornband flatt på gulvet, sveivet med staven, slik at den ene staven falt flatt ned på kornbandene. Jeg synes ennå at jeg kan høre taktfaste slag en kald vinterkveld.
Andre hadde piggtreske-maskin som de drog for hånd. Det var sveiv på begge sider. - På et lite sted i grenda drev de og tresket. Kona la korn i maskinen, mannen og en hjelpekar drog. Så syntes den ene at kona la for sent i. Han drog med den ene handa, og med den andre begynte han å hjelpe kona. Dermed var uhellet ute. Han fikk handa inn i maskinen, og den ble trukket med nesten inn til albuen.
- Ordtak igjen, - "Hastverk er lastverk!"

Hjemme på vår gård hadde de en litt større treskemaskin som ble trukket av to hester. Det var noen drevhjul som systematisk var montert på en treramme satt ned i bakken ute på tunet. En dragbom festet dertil og videre til hestene som gikk rundt i ring. Denne "hestevandringen" som den kaltes, overførte kraften via noen jernstenger til treskemaskinen oppe på låven. Disse maskinene renset ikke kornet, så noen måtte skille halmen fra.
Når de hadde tresket ferdig ett kornslag, var det fremdeles masse bøss blant kornet. På de minste brukene renset de for hånd. De satt i den ene ende på låven, og med en kasteskovel i hånd kastet de kornet mot den andre enden. Det beste kornet var tyngst, så det havnet lengst. På den måten renset de kornet. De med hestetrekk hadde en blåsemaskin for handkraft.

På de større gårdene i bygda hadde de anskaffet seg selvrensende treskeverk, for motordrift. Først på tyvetallet kjøpte brødrene Otto og Guttorm Ødegård fra Pjonkerud et sådant verk, - drevet med bensinmotor. Disse reiste rundt på gårdene, også på Adal. Da tok det ikke lang tid for å treske det de hadde av korn. Men det krevdes større mannskap for at det skulle gå raskt unna, for treskeverket skulle jo videre til neste gård.
Nå er alt dette en "saga blott". Disse hjelpemidlene er byttet ut med mere tidsmessige. De gamle ligger delvis henslengt i et skogholt eller kanskje bak uthuset.
Heldigvis har noen tatt vare på noe, og skapt et bygdemuseum av det, - for etterslektene. Ved å se det igjen går tankene tilbake til det jeg kaller gamle dager, og jeg minnes mine foreldre og deres generasjon. Hvor tungvint det var på mange måter, men også et godt arbeidsfellesskap naboer imellom.

Jeg har tidligere nevnt at gårdene ofte skiftet eier. Det var ikke alltid fra far til sønn. Etter første verdenskrig 1914-18, ble det urolige tider økonomisk sett. Pengeverdien varierte nesten fra dag til dag. Jobbetid, ble den kalt. De som våget seg utpå, kunne den ene dag være millionær, den andre kanskje raka fant. Utlånsrenten gikk opp ganske meget, og det ble ikke minst for bøndene vanskelige tider. Det ble en rad av konkurser og tvangsauksjoner. Det stod spalte opp og spalte ned i avisene om disse. Det var en del som hadde spart seg opp noen kroner som de hadde lagt i gården for å spare på renteutgiftene. Så kom tiden da de ikke greide å "holde hodet over vannet lenger", som de sa. Så måtte de reise fra det hele.

Det ble p.g.a. dette opprettet en hjelpeforening som kaltes "Krisehjelpen". Primus motor for denne hjelpen var Søren Søyland fra Våle. Hans medhjelpere var blant andre Ole Sørum og L. Lindås fra Sem. Disse karene møtte opp den dagen det var tvangsauksjon på gården. De kunngjorde høyt og tydelig at den som våget å by på gården, for siden å få tilslaget, - ville ikke få det særlig hyggelig for ettertiden. De ville boikotte ham på forskjellig vis. På den måten ble kjøperne redde for å by. Dette resulterte i at enten måtte banken slå til seg gården, for siden å prøve å selge den. Det viste seg imidlertid også vanskelig for dem å finne uredde kjøpere, så løsningen ble som oftest at bankene så seg tvunget til å redusere gjelden så meget at bonden kunne fortsette.

Det var på den tiden også en del frivillige salg av gårdsbruk. Det var helst vestlendinger som da kan hitover. De var som oftest både arbeidsomme og nøysomme, - men 13 øre pr. liter melk eller 70-80 øre pr. kg. flesk, ga ikke stor romslighet hverken for vestlending eller østlending.
Sist på 30-tallet ble det bedre økonomisk. Men 2-3 år senere ble landet vårt hærtatt av tyskerne.

Desember måned var også en strevsom tid, især for kvinnfolka. Det var så mye som skulle gjøres før jul. Mannfolka hadde nå det meste fått gårdsredskapen i hus. Enskjønt det var ikke alle som var like flinke. Det kunne jo hende at plogen hadde frosset fast om natta, - og siden ble stående der ute på jordet. Utpå vinteren så vi da plogstyrene stikke opp av snøen. Det talte ikke til bondens ordenssans.
Det ble også i de dager lagt merke til bondens hest og vogn. I hvilken stand de var. Etter det fikk bonden sin ordenskarakter. Sølete hjul og møkkete hestelår, samt ståltråd som bindemiddel, drog karakterene ned.
Skomakeren på den tid var også ofte sadelmaker. Nils Sørensen Hegna, het han. Han tok ofte med seg verktøy og satt på gårdene flere dager ad gangen, for å reparere heste-seler og fottøy for folk. Han sydde også nytt når det trengtes.

 [ Toppen av siden ]

Kvinnfolka spant ull og klipte filler. Deretter satte de opp veven for å veve tepper (ryer) og forskjellige tøyer. Deretter kom en vandrende sydame til gårds, - på bestilling, for å sy nytt til både store og små. Til jul måtte det jo bli litt nytt. Det var som regel store familier på den tid, så husmora rakk nok ikke alt.
Min mor var en sådan vandrende skredder i en del år, inntil hun i 1907 inngikk ekteskap med min far, og ble bondekone.

Nu måtte også mannfolka få kjørt korn til mølla. Det var Sande Mølle som mest ble brukt. Men i tørre perioder ble det for lite driftsvann der. Da reiste de til Fossan Mølle, som hadde bedre tilsig av vann. De hadde også med seg tørr ved på lasset, kornet måtte jo tørkes. Enda hendte det at det ble "rårann" i brødet. Det likte vi unger veldig godt. Når de reiste til Fossanmølla, ventet de til de fikk melet med tilbake. Det kunne ofte bli lenge å vente. Det kunne jo være kø allerede når de kom. Så selv om mølla var i drift store deler av døgnet, var det godt å ha med seg "mattina". Kona til mølleren kokte kaffe, så i møllestua var det godt å komme inn etter en lang kjøretur. Stall var det også til hestene.
Når far skulle til Fossanmølla, reiste han grytidlig om morgenen, og var ikke tilbake før nattestider. Det jeg var mest interessert i, var om det var noe "tinemat" igjen. Den var særlig god.

Hveten ble malt til: Sammalt, finsikt eller florsikt. Florsikt ble brukt til finere kakesorter. Finsikt til alminnelig hvetekake. Finsiktet rugmel sammen med sammalt hvete til brød. Melet ble oppbevart i store treholker eller melbøler på loftet eller på stabbur, hvis noen hadde det. Bakerovn var det på hver gård, denne hadde plass til 18-19 brød, som ble oppbevart i trekister til de ble spist opp.
Til jul ble det bakt store julekaker. Det var gøy når jeg fikk lurt meg til å plukke til meg av de rosiner og sukat som ikke var kommet helt inn i kaka.
De to siste ukene før jul spiste folk helst "linn" mat, som de kalte det. Altså mager mat og gjerne mindre mat, for at de skulle kunne kose seg desto mer til jul.

 [ Toppen av siden ]

Slaktetiden før jul var også en slitsom tid. Da ble det slaktet så de hadde kjøtt og fleskevarer helt til neste jul. Alt ble gjort hjemme på gårdene.
Ikke alle likte å ta livet av dyra. Så kom da som regel Guldbrand og slaktet grisen. - Flere timer i forveien ble det varmet opp skollevann til ca. 80 grader. Det var to mann og en kvinne om jobben. En mann satte en trynetom på grisen for å holde den stø. Samtidig plasserte han en dor på grisens panne, og den andre slo den inn. Så ble blodet tappet, og det var det kvinnene som tok. Deretter ble grisen lagt på en rist til skolling. Vannet var nå blitt passe varmt. Det ble båret ut i gamle kaffekjeler og helt på grisen, - små felt ad gangen, inntil busten løsnet.
All innmat ble tatt vare på, også tarmene. Det var også kvinnenes jobb å stå ute i snøen og vrenge og rense tarmer, - som siden skulle brukes til pølseskinn.
Blodpølse og lungepølse ble det laget. Alt som ikke skulle brukes straks, ble lagt i holken, som på forhånd var rengjort med briskelåg, -enten i saltlake eller tørrsaltet. - Griseslaktet på den tid skulle være stort og fett, ca. 20 pund (120 kg.)

Senere fant de på å senke grisen ned i en tønne med varmt vann, ca. 60 grader, inntil busten løsnet.
En ku eller okse ble også slaktet. Det var nemlig så at Hypotekbanken skulle også ha sitt, - to ganger i året, (juni og desember). Og det som ble til overs når banken hadde fått sitt, - i penger, - ble lagt i saltholken. Litt senere i tid begynte de å ta med seg kjøtt, flesk og melk til slakterforretning i Horten. Der fikk de laget pølser og farse. Dette ble hermetisert hjemme på gården i en stor bryggepanne. Det var saktens ingen på den tid som engang kunne fantasere om noe slikt som fryseboks!
- Grisen måtte ikke slaktes på nedadgående måne, ei heller når en gris var brunstig.
Avskårne kuhorn ble brukt som trakt når de skulle fylle i tarmen til pølse.

- Så stod rengjøring for tur til jul. Selvfølgelig var det ikke vegg-til-vegg-tepper, men tregulv, - som det luktet veldig godt av når de var nyskurt. De måtte skure enkelte gulv med børste, for skurefille huket seg fast i det slitte gulvet. Vegger og tak måtte også vaskes. Likeledes fjøset.

Vi hadde ikke elektrisk strøm. Til oppvarming i hus ble brukt ved eller kull. Til belysning parafin eller talglys. Karbit ble også brukt, f.eks. til sykkellykta. I fjøs og stall bruktes en parafinlykt. Rart å tenke på at det ikke var flere branner, de bar jo med seg denne lykta i høylaet når de røsket høy til dyra.
Men så, - før jul i 1918 kom det elektrisk strøm til Adal. Jeg husker at naboen vår, Olaf Lied (han eide den gården som idag eies av Jahren) kom inn til oss og fortalte at det var kommet strøm i lampene som var montert på forhånd. Så vred han på bryteren i kammerset. Oi-oi for en forskjell det ble, enda det var en 15 watts lyspære!
Det første året hadde vi ialt 150 Watt på vippe. Altså, ble det satt på mer enn til 150 W, så blunket lyset i ett sett.

 [ Toppen av siden ]

Nu er vi inne i siste uka før jul. Alle 7 slagene av kaker er bakt. Store eller mindre stabler av hjemmelagde nye klær til store og små, - til innerst og ytterst. Alle skulle ha litt nytt til jul.
Det var ikke å dra til byen å kjøpe julepresanger. Det var fint å få votter eller lange strømper eller ny blåtøysunderbukse.
Lille julaften måtte mannfolka ekstra tidlig opp. Det var nemlig slik at det gikk en mann som hette Thommes fra gård til gård, og kontrollerte om folk hadde begynt å hugge ved til jul, og det skulle være så det holdt for hele romjula. Hvis det var noen som ikke var i vedskjulet når han kom, så la han sitt "fornødne" på huggestabben. -
Så hendte det som ikke skulle hende, - vi våknet for sent en gang, og da vi kom ned i vedskuret hadde kontrolløren vært der og gjort som far hadde fortalt, - oppå hoggestabben! Forklaringen fikk jeg etterpå. Det var far som hadde lurt seg opp før meg og lagt en hønselort på stabben!

Lille julaften var også den dagen vi pleide hente juletre. Det var ikke bestandig så lett å finne et pent tre i den vesle skogen vår. Det var raskere å finne fuglebusker, - men artig var det.
Den dagen var vi også nede i butikken for siste gang før jul. Da fikk vi enten en flaske "Nøttekrem", - en slags vin, eller to plater kokesjokolade, som takk for handel i året som var gått. Jeg hadde en onkel i Tønsberg som også handlet med kolonial og fødevarer. Også fra ham fikk vi en "Takk for handelen".

Julaften var litt ekstra. I fjøset ble det hengt opp et par grankvister over hvert dyr. Litt ekstra mat også. Hesten fikk litt havre.
Men vi fikk ikke middag til vanlig tid. Noen spiste mølje, som var noe fett avkok sammen med hjemmebakt flatbrød. Juletreet ble nå satt fot under og bragt inn i stua. Der tok mor imot det, og hun og jeg pyntet det veldig fint, med hjemmelagde papirkurver, himmelstiger, kakemenner og høyt i toppen den blanke stjerne.
Klokken 5 på ettermiddagen var det helg. Da hadde far forlengst satt opp fuglebusker, - en på hver side av låvebrua, med et havrenek i hver. Og det skulle være nek med gild topp. Var det et simpelt nek og nesten ikke fugler i det, så trodde folk at det bodde en gjerrig bonde på den gården. Dyrestell og annet nødvendig måtte jo selvsagt utføres i helga også, men alt annet var innstilt. Dette kan vi kanskje si var den første begynnelsen på det vi i dag kaller "fellesferie".
Far stelte alt i fjøset på julaften, unntatt melkingen, det måtte mor gjøre.

 [ Toppen av siden ]

Så var vi alle samlet i dagligstua (kammers, kalte vi det). Juletreet på plass og deilig middag ventet oss. Den bestod av ribbe og medisterkaker eller pølse, med riskrem til dessert.
Men først leste far juleevangeliet.
Under juletreet lå det pakker. Jeg var like spent som barna er nå for tiden på hva disse pakkene inneholdt. Etter middagen ble pakkene åpnet. Mest myke pakker, - altså nyttige ting. Men det kunne også være en "trekkoppbil" til meg.
Så kom tiden til at vi skulle gå rundt juletreet. Vi var ikke mange i vår familie. Far, mor og meg, og en ugift søster til far. Vi måtte skjøte på med et langt skjerf for at ringen skulle bli hel rundt treet. Men sang gjorde vi av hjertens lyst. Da så mange av julesangene var sunget, ble juletreet løftet ut i stua. Der var det kaldt, så drysset ikke treet på lenge. Nå var mor veldig trett etter all julesjauen, så etter opprydding og oppvask, gikk alle til ro.
Alt luktet rent og godt denne kvelden. Vi hadde alle badet til jul. Vi hadde nok ikke noe badekar, - men trebalje hadde vi, som vi stod oppi og vasket oss, på kjøkkengulvet. Vi hadde nye nattklær og vi hadde fått ny halm i sengene.

Jeg ble fortalt, at før min tid, og på større gårder, lå samtlige natt til første juledag på gulvet. Det var enten bredd ut halm eller bjørkeris under dem. På disse steder var både tjenestefolk og husbondsfolk samlet rundt samme bord på julaften.
I min barndomstid, og helt sikkert før den tid, var det mennesker som levde i små kår, dvs. fattigfolk. I tiden før jul ble de husket på fra de som hadde det romsligere, med litt mel, et fleskestykke, eller klær som var blitt for små. Da ble det glede blant både små og store i veslestua og i huset på skauen.
På første juledag reiste de fleste til kirken. På den tid var det ikke samling i kirkene på julaften, men på, førstedag kjørte de altså, med hest og slede.
Jeg husker ikke en juledag uten snø. Da var både kirkestallen og klokkerstallen fulle av dampende hester.

Året ble delt i to. Merkedagene var 14. oktober og 14. april. Det ene var produksjonshalvår, det andre forbrukshalvår. Midt i forbrukshalvåret var julefesten. En hedensk høytid, med tradisjoner tilbake til år 300. Da så kristendommen kom til Norge etter år tusen, overtok den kristne julefeiringen de etablerte tradisjonene.

Ra-skolens elever 1919 - Klikk for å forstørre

Ra-skolens elever samlet på ett brett i 1919

 

 

Ca. 7 januar begynte skolegangen vår etter juleferien. Da gikk vi til påske. Det var ikke noen vinterferie. Ved siden av skolegangen var det ski og skøyter vi moret oss med, men også kjelken var moro å bruke i Rabakken eller på skaren. Vi hadde to hoppbakker. Den ene "Skaubakken", - rett vest for Hedlund. Den andre "Tangsrødlia". Den siste torde vi ikke stå i før vi ble 14 år og derover.
Skøytene brukte vi på Hegnavannet. Om sommeren var Hegnavannet vårt badested. Det var aldri snakk om å dra til sjøen for å bade da jeg var gutt. - Vannet der var ganske dypt, så vi bandt et tau rundt oss, under armene. Det stod da en på land og holdt i tauet som sikkerhet, inntil vi hadde lært å svømme.
Foruten å bade, vaske klær og gå på skøyter på dette vannet, skar de isblokker der når isen var blitt ca. 50 cm. og derover. Blokkene var på 60x60 cm i tykkelsen. De ble lagret hjemme på gårdene i sagmugg, for at isen ikke skulle smelte om sommeren. Isen ble brukt til å legge i kjølevannet til melken. Slik holdt den seg søt og god inntil man fikk levert den til meieriet.

Ved siden av skolegang og lek, måtte vi også hjelpe til på gården. Jeg hadde bl.a. fast jobb med å røske ut høy i lade, nok til en dag. Det var ikke snakk om å velte høyet ned ovenfra den gang. Nei, vi måtte nappe det ut midt i den hardtråkka høystaen, som var så sammenpakket fra høyonna. Dette måtte vi gjøre for å drøye på høyet, sa de gamle. Enda hendte det at det ble smalhans ut på våren, en kalte det "vårknipa".
Det hendte at enkelte kuer fikk mangelsykdommer, "husmannssyke". Jeg husker at de sanket utsprunget bjerkeløv, eller grønne grasspirer og ga dem. Det var nok vitaminer.
2. februar kaltes "Kyndelsmess". Da skulle en ha halve forbeholdningen igjen, om en skulle greie seg ut til sommeren. Jeg kommer ihu en sangstrofe som lyder slik: "Sørg inte kua mi, for vinterens dager. Vår Herre han sender nok våren tilbake". 

  Tilbake ] Ett nivå opp ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside