Borreminne hovedside


Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk


 

Kommunalt selvstyre 150 år i Borre

Av Hans-Christian Oset

Da Borres Eidsvoldsmann, gårdbrukeren og lensmannen Ole Rasmussen Apenæs, kom tilbake til Borre etter å ha skrevet sitt navn blant 121 andre riksforsamlingsmenn under Norges grunnlov 17. mai 1814, var det til et Borre som ble styrt ganske annerledes enn i dag.
Åpenæs var selv øvrighetsperson i sin stilling som lensmann og forlikskommisær. På Solberg satt fogden (Fredrik Sommerfeldt) og i Borre prestegård residerte sognepresten (Fredrik Wettergren), Slik var embedsstrukturen i bygdene:
På toppen satt naturligvis greven selv, Wedel Jarlsberg, under han overinspektøren i Jarlsberg grevskap, den tids amtmann, og under amtmannen satt amtsforvalterne, fogdene, som igjen hadde lensmannen i bygden underlagt seg i de respektive sogn.

Den som tror at Grunnloven av 1814 umiddelbart medførte noen slags demokratisering i form av et representativt folkestyre i kommunene tar feil. Heller ikke da de to grevskap i Vestfold ble slått sammen ved opphevelsen av Adelsloven i 1821, ble det synderlig forandring. Jarlsberg og Laurvigs amt fikk nå riktignok nøye seg med en amtmann, men systemet med fogder, lensmenn og betjenter fortsatte med den ene, og for menigmann lite merkbare forskjell, at embedsmennene etter 1818 ikke lenger sto direkte under sjette Fredrik og hans kanselli i København, men under regjeringsmyndighetene i Christiania og Carl Johans kansellister.
Vår lovpriste grunnlov av 1814 skulle få en "modningstid" på hele 23 år før lovens hovedprinsipp om folkestyre resulterte i en formannskapslov som flyttet noe, langt fra all, men ihvertfall noe av styringsretten fra ernbedsverket over til folkevalgte representanter.

Høsten 1836, denne høsten for 150 år siden, gjennomlevet Norge noen spennende uker. Jonas Collett, Eidsvoldsmannen som hadde vært sjef både for Marinedepartementet, Indredepartementet og Finansdepartementet, og som ble frikjent i riksretten i 1827 for å ha anskaffet Norges to første dampskip uten bevilgning av Stortinget, ble sjef for regjeringskollegiet i 1829. Han lå i stadig strid med vår ellers så populære konge, Carl Johan og striden gjaldt kort og godt: Hvor skal makten ligge? Mest mulig hos folket, sa Jonas Collett. Mest mulig hos Kongen, sa Carl Johan. Mens de to sto og stanget mot hverandre, arbeidet Collett ufortrødent videre med sine utkast til formannskapslover. Og han arbeidet godt. Fremtidsrettet og godt.

Striden toppet den høsten for 150 år siden med at Carl Johan påla Collett å søke avskjed, fordi Collett ved sin opptreden hadde gjort det mulig for Odelstinget å sette Severin Løvenskiold under riksrett og dømme ham til bøter. Begrunnelsen var at Løvenskiold som statsminister og sjef for statsrådavdelingen i Stockholm hadde unnlatt å protestere mot at Carl Johan oppløste Stortinget. Striden mellom Kongen og Collett endte som de historieinteresserte vil huske med at Collett gikk av, og vi fikk Johan Caspar Wedel Jarlsbergs annet ministerium, stattholdermifflsteriet, høsten 1836.
Men Collett sto som den moralske seierherre i striden. Allerede fjorten dager ut på nyåret, 14. januar 1837, lå utkastet til formannskapslover klart på Regjeringens bord. Stortinget ga det i ekstraordinært møte overveldende tilslutning. Og Kongen måtte bare sanksjonere loven, en for landdistriktene og en for byene. Navnet på den som ble gjeldende i Borre var: Lov om formannskapsdistrikter av 14. januar 1837. Det navnet ble beholdt til ut i 1860-,årene. Da fikk vi ved matrikuleringen atter navnet herred på landkommunene.

Det første formannskap i Borre valgt etter loven av 1837 besto av fjerdeparten av det første 12 manns representantskap, eller herredsstyre, som det etter noen år ble hetende. Altså tre mann, hvorav den ene ble bygdens ordfører. Det var rittmester Paul G. Bergh på Sande hovedgård (Store Sande). Med seg i formannskapet hadde han proprietær Ole Christophersen Fjugstad og gårdbruker Ole Olsen Drengløs.

[ Toppen av siden ]

 

Det første formannskap i Borre

Historien om hvordan styre og stell funksjonerte i Borre opp gjennom de neste 100 år fyller et tyvetall sider i Borreboken. Mer enn noensinne er det i dag påkrevet å lese den historien for alle som vil kjenne sin bygd. Ikke minst gjelder det begivenhetene i 1858, det året Horten ble skilt ut fra Borre kommune som egen kommune.
Hvis det går slik som det i skrivende stund dessverre er grunn til å frykte, at Borre må ta Horten tilbake fra 1. januar 1988, vil det siste formannskapsmøte i Borre, julemøtet neste år, bli holdt praktisk talt på dagen 150 år etter at det første formannskapsmøte holdtes 2. desember 1837. Det viktigste som skjedde på dette møtet var valget av rittmester Bergh til bygdens første ordfører. To uker senere, fredag 15. desember 1837, klokken 3 ettermiddag, ble det første representantskaps- eller herredsstyremøte holdt i Kari Kirkebakkens hus for å ta standpunkt til et utkast til kommunestyrereglement. Dette møtet fattet også vedtak om å holde fremtidige møter i en stue på Nils Kjærs gård, Nordre Kjær, som siden var fast møtested inntil man flyttet til Klokkergården på Borre i 1843. I mer enn 100 år var dette Borre herredsstyres faste møtested, mens formannskapet som oftest møttes hjemme hos ordfører eller varaordfører.

Borres første ordfører rittmester Paul G. Bergh

Tilslutt - kort om de tre første formannskapsmedlemmer i Borre. Rittmester Paul G. Bergh, bygdens
første ordfører, var kommet til Borre fra Drammen tre år før. I 1833 hadde han kjøpt Sande nordre av baron Wilhelm Fredrik Wedel Jarlsberg for 12.000 speciedaler. Gården som også omfatter Kjær søndre og deler av Sande Østre, var en av Borres største. Til gårdsdriften lå også trelasthandel, tegibrenning og brennvinstilvirkning. Så bygdens ordfører hadde bokstavlig talt mange jern i ilden. Hans ordførergjerning varte fra 1837 til 1845. Det året kjøpte sønnen, som hadde avlastet faren i det daglige gårdsstell, sin egen gård i Borre, Sollistrand inne ved Horten, og her startet Gerhard Gunnerud Bergh bakeri, garveri og Horten Bryggeri. Det året Horten skilte lag med Borre - i 1858 - solgte G.G. Bergh de eiendommer han hadde overtatt etter faren på Sande til Paul Lorch fra Trondheim, som noen år senere også ble ordfører.

[ Toppen av siden ]

 

Om de to andre i Borres første formannskap vet vi ikke alt for mye. Proprietær Ole Christophersen Fjugstad som var varaordfører i hele Berghs ordførertid og også to år under den neste ordfører, kirkesanger Søren Nilsen, omtales kort som Ole Christophersen Sørby i Borreboken da han i 1836 - i høst for 150 år siden - kjøpte Fjugstad med Strandskogen, løkkene, fiskestøet ved Jutestranden og de to små Teien skogstykker med plassen, Bakken, den siste på vestsiden av Ra-veien (krf. navnet Bakkenteigen idag) av Ingeborg Walløe. Madam Walløe nærmet seg de sytti da.

Hun hadde fullført restaureringen av hovedbygningen på Fjugstad, hadde fått lagt Strandskogen med Tjomeløkken, eller Fuglesangen som bygselplassen under Fjugstad het inntil den ble gjenplantet med skog, til gården, og syntes vel det var på tide å trappe ned. På Sørby i Våle satt Ole Christophersen fra Hvalberg i Botne. Han hadde drevet Kleiverød i Botne ti års tid, da han i 1828, kjøpte Sørby. Han var ifølge Våleboken valgmann i 1832 og 35 og også forlikskommisær i Våle i mange år. Når han kaller seg proprietær, som betyr eiendomsbesitter, så skyldes det at han satt med hjemmelen til flere gårder, blant dem også Haugestad som han kjøpte av svigerfaren Ole Larsen. At han hadde forstand på gårdhandel og penger fremgår bl.a. av det faktum at han kjøpte Fjugstad for 5000 speeiedaler og solgte den igjen ti år senere til Ellingsen Grevle-brødrene fra Brunlanes for 8000 speciedaler.

De ti årene Ole Christophersen Sørby Fjugstad satt på gården var han altså hele tiden med i Borre formannskap som varaordfører og var en av bygdens første menn. Likevel er hans innsats lite påaktet. Borreboken nevner han knapt i mer enn en setning. De ti årene blir mer som et mellomspill mellom den mer berømte Wallø-slekten og den som skulle komme etter Grevle-brødrene i 1860. Da rykket Thorvald Meyer, Oslogrossereren inn, og fra ham er det jo ubrutt linje til Lucy Høegh, datter av Westye Egeberg, barnebarnet til Mathilde Wedel-Jarlsberg og oldebarnet til Thorvald Meyer, Norges kanskje rikeste mann i forrige århundre.

Tredjemann i Borres første formannskap, gårdbruker Ole Olsen Drengeløs, kom fra den andre kanten av kommunen, fra annekset Nykirke. Drengeløs er jo det gamle navnet på Nykirke-gården Jalland. (før 1913). Da han ble valgt til formannskapet i 1837 eide han halvparten av Drengeløs. Han var eldst av to brødre (4 søstre), og hans bror Hans eide den andre halvparten av gården. Ole var en mann i sin beste alder, bare 35 år, da han som yngstemann av de tre ble valgt til formannskapet. Han hadde giftet seg med Karen Sofie Andersdatter på Aas øvre og fikk fire barn med henne. Den yngste av dem er Jørgen Olsen Eiketuft født samme året som faren ble formannskapsmedlem i 1837.

Når Jørgen ikke ble Drengeløs som faren, men Eiketuft, skyldes det at Ole solgte sin halvpart av Drengeløs til broren Hans i 1841, for nå å kjøpe gården Eiketuft på Nykirke. Om Christophersen på Fjugstad kunne kalle seg proprietær, så lå ikke Ole Olsen langt etter. Han startet på Sande østre, kjøpte siden Drengeløs og endte på Eiketuft, og til brnr.1  lå dengang også 73/3 av Sletterød-Fukla, 91/2 av Bakke og 53/3 av As. Ole Olsen var med i styre og stell i kommunen en årrekke. Han døde i 1872 og hadde da, 5 år før, overlatt gården til sønnene Anders og Jørgen. Jørgen Olsen Eiketuft ble gift med Marie Julie Hansdatter Tufte. Deres eldste sønn var Olaf Tufte, faren til banksjef Rolf Tufte.

Historien om hva disse tre første formannskapsmedlemmer i Borre hadde å stri med av kommunale problemer er en viktig del av bygdens hele historie. Bygdeboken gir noen korte, men interessante streif. De som i dagens situasjon vil bidra til å ta best mulig vare på Borres egenart i en eventuell felleskommune bør gjøre seg kjent med dette stoffet. Inntil vi forhåpentlig også får et bind 2 av Borreboken, et kulturbind i forlengelsen av gårds- og slektshistorien. Det er en oppgave det nå haster med å ta fatt på. I en bydominert felleskommune vil det bli ulike vanskeligere å få bevilget midler til et slikt etterlengtet kulturbind om liv og lagnad i historiekommunen Borre. 

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside