Borreminne hovedside


Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk


 

Solberg Mellom – Fogdegården

Av Kari Tørnby

Vi velger å begynne vår historie om Solberg Mellom i 1809. Dette var året da prokurator Fredrik Sommerfeldt kjøpte gården av Hans Simensen og Jens Halvorsen. Sommerfeldt var da bare 24 år gammel.

Men før vi går videre vil vi se oss litt tilbake, og summere opp det vi vet om menneskene på Solberg før fogden.
I midten av 1600-tallet var det Ida Lange på Falkensten som eide Solberg Mellom. Så vet vi ikke mer før vi hører om en Heinrick Witting fra Holsten i Tyskland som kom til Horten, og ble veimester i Jarlsberg grevskap, senere også ferjemann. Han skulle også ha hatt i oppgave å holde oppsyn med Wedels skoger i grevskapet. Han skal ha vært en velstående mann, som blant annet eide Solberg Mellom og Søndre Vold. Han døde på Solberg 20. april, 64 år gammel. Hustruen, Catharina Willendorph, som også var fra Holsten, eide gården til Simen Simensen kjøpte den i 1746.

Det var Simen Simensen som da han kom til gårds la grunnen for at man i ettertid kunne leve standsmessig. Da han bygget gården opp etter at han kjøpe den, tok han så godt i med hensyn til hovedbygningen, at den tilfredsstilte kravene også hos dem som kom etter. Den ga plass til den komfort og den selskapelighet som det måtte fordres av en skriver og en fogd (Skriverstuen på Solberg Vestre – var den fogdens?).

Vi har innledningsvis nevnt at Sommerfeldt var prokurator – i Jarlsberg, men han var samtidig på kontoret hos amtsforvalter Stranger, hvor han kastet sine øyne på dennes datter og giftet seg med henne i 1810. I 1821 ble han fogd i Jarlsberg fogderi, og han ble boende på Solberg Mellom til han ble tollkasserer i Holmestrand i 1846.
Under Sommerfeldts tid på gården ble den et sted for embedstanden, en ære som ble innledet i premiærløyntnant Rohdes tid. Han kjøpte gården i 1788.

Året etter at han var blitt tollkasserer i Holmestrand, solgte Fredrik Sommerfeldt Solberg Mellom med part av Solberg Østre og engstykket Ødegården, til Jørgen Wetlesen for 8000 spesidaler. Bare få år senere, i 1853 ble den solgt videre til tollbetjent cand. jur. Otto Collett fra Asker. Om han står det å lese i et gulnet avisutklipp under overskriften – En gjerdetvist i Borre som endte i Høyesterett:
På Solberg Mellom i Borre satt i 1850-årne undertollbetjent Otto Collett, Christiania, som eier. I 1861 ble han ifølge ordre av amtmannen i Jarlsberg og Laurvigs Amt satt under tiltale for å ha gjort seg skyldig i forbrytelse mot straffeloven, og så ble han suspendert fra sine tjenesteforretninger. Ved dom avsagt av sorenskriveren i Mellom-Jarlsberg ble han derefter fradømt stillingen samt til å betale sakens omkostninger. Collett anket. Hva gikk forbrytelsen ut på? Collett var i 1859 blitt anmeldt av arvingene i Hans Larsen Knutsrøds bo. Gården Mellom Solberg skilles fra den anpart av gården Vestre Sande som eies av Hans Larsen Knutsrød eller nu hans myndige arvinger, ved et tregjerde som i en lang årrekke hadde dannet grensen mellom disse eiendommer. På begge sider av gjerdet var marken bevokst med en mengde trær – or, bjerk og vidjebusker, de siste tildels av noe større dimensjoner.

[ Toppen av siden ]

 

Sommeren 1858 foretok Collett med leiede folk rothugst, også utenfor gjerdet på Vestre Sandes grunn, idet han lot gjerdet rive ned på flere steder. Collett ble av de leide huggerne advart mot å hugge på den siden som hørte Vestre Sande til, men de hadde fått til svar at det var hans sak. Og de fikk beskjed om å kaste over gjerdet til Collett trær som var hugget utenfor. Collett forsvarte seg med at han bare hadde gitt ordre til opprenskning.Noen av dem som vidnet imot ham, var gamle folk over 70 år, og dette ble anført av lagretten at dette ikke kunne støtte deres pålitelighet (!) Opprenskningen måtte sies å være like meget i naboens interesse, og Hans Larsen Knutsrød hadde før han døde, ikke ytret noen misnøye med det som var gjort. Enden på det hele ble at Otto Collett ble frifunnet i Høyesterett, men han måtte utrede sakens omkostninger.
Så forteller historien om Otto Collett. I tillegg heter det at han skal ha gitt bort Nedre Bergstad til gamle Mari. Hvem hun var vites ikke.

I 1864 var det Benjamin Meyer som ble eier av Solberg. Han ble der til sin død i 1871, og seks år senere solgte enken gården til Wilhelm Fredrik Landaas fra Christiania (Bestefar til Rakel Henriksen). Han hadde forpaktet gården for fru Nilsine Meyer. Eiendommen ble nå i Landaas eie til landbruksskolebestyrer Johannes Olai Aashamar kjøpte den i 1907 og overtok i april 1908. Det var Landaas som tok av hele annen etasje på huset, og plasserte den på Eikelund som bolig for sin sønn. Og ved det ga hovedhuset på Solberg noe av den form vi kjenner idag. Utbygget vi ser til venstre på det gamle bilde, ble kalt biljarden. Her holdt Jarlsberg og Laurvig (Larvik) amtskole til i Landaas' tid. Dette var en omreisende skole. Etter det vi kjenner til har ordfører i Borre gjennom en årrekke, Nils Hansen, bestefar til Nils og Reidar Hanssen Sande, og Hans Jørn Hansen på Skoppum gått på skole her. Likeså Mathilde Moskvill. Dette må ha vært i 1870 - årene en gang.

[ Toppen av siden ]

 

 

Solberg Mellom

Dette gamle bildet av Solberg kom Leif Landaas (barnebarn av W. F. Landaas) med til Anne Sofie og Jarle Aashamar en dag i 1975. Et bilde de ikke ante eksisterte. Vi ser den sorte flekken midt på huset som markerer kjøregangen, og vi ser biljarden til venstre hvor amtskolen holdt til. Foran huset det gamle valnøtt-treet som ble plantet i Landaas tid.

Det store treet midt på bildet er et valnøttre, men dette er visstnok plantet før Landaas overtok. Drengestua helt til venstre på bildet var kontoret til fogden. Det har tidligere vært mange små hus på gården som idag er revet, da tidens tann krevde sitt. I drengestua hadde også bakerovnen sin plass. Vi ser et mørkt hull midt på huset. Dette viser den kjøregangen som gikk tvers gjennom hele huset. For at fogden ikke skulle måtte vente på vognen ute i all slags ruskevær? Dette feltet ble senere tettet igjen, og det ble isteden bygget en glassveranda her. Denne ble revet i 1945.

J.O. Aashamar og hans første kone Karine Olsdatter Skarkerud fra Vardal fikk seks barn, fem gutter og ei jente. Egil som var nr. tre i rekken skulle, sammen med sin Ingeborg Kvigne, bli de nye gårdsfolk på Solberg. Med sin annen kone, Gjertrud Thyri fra Lærdal fikk J.O. fem jenter og en gutt.
Om Johannes Olai Aashamar står det skrevet i Nordfjoreid Bygdebok: "Han var en føregangsmann for tidhøvelig jordbruk og bondepolitikk. Var m.a. med å skipa Bondepartiet på landsmøtet i Norges Bondelag i 1921 og var en mykje nytta taler både i fagsamskipnaden og den politiske samskipnaden. Han nytta nynorsk i tale både heime og ute".

Vi vet at J.O. Aashamar også skrev bøker om hagebrukstell, fjøsstell o.l. og han holdt foredrag land og strand rundt.
Det var skrinn jord på Solberg. Men Johannes Olais hjertebarn var hagen, og for å få noe til å gro måtte han kjøre jord fra bekkeleiet opp i hagen. Kjerrelass på kjerrelass ble kjørt på. Den gamle begynte, og sønnen Egil fortsatte. J.O. Aashamar satte også opp fuglekasser overalt for at fuglene skulle ta insektene, slik at man holdt frukten ren. Frukten solgte man på torget og senere til Gartnerhallen.

Nytt fjøs på Solberg byget J.O. inntil det gamle fjøset i 1914. Det brant ned til grunnen i 1951. På de gamle murene ble det bygget et nytt fjøs og en låve rett etter. Man hadde jo dyr på gården.
Det fortelles at J.O. kjøpte gjødsellupinfrø fra Sverige som han sådde på et udyrket, skrint jordstykke. Det spredde seg slik at det også ble lupiner i utmarka og skogen. Dette brukte han til grønngjødsling. Han slo det med ljå, spredde det utover skrinn dyrka jord og pløyde det ned. Lupiner har den evnen at de tar opp kvelstoff fra lufta, og de har en jordforbedrende evne. Fremdeles er det mye lupiner på Solberg.

[ Toppen av siden ]

 

J.O. hadde store interesser for skogen, noe som gikk i arv til sønnen Egil. Han (J.O.) bygde skogsveier, grøfter og gjerdet inn i skogen til beiter for ungdyrene. Inne i skogen ligger det et sted som blir kalt Tjæredammen. Her var det en tjæremile, hvor han brente tjære. Det han ikke brukte selv solgte han. Restene, trekullet, brukte han i smia. Han hogg óg endel tylfter med gran og furu og leverte, men prisene
var dårlige. Bygde istedet en gårdssag, det var bedre fortjeneste å hente der. Han skar og leverte kassematerialer for ostekasser til Horten Meieri i mange år. Han leverte også grus til Borre kommune fra et grustak på gården.

J.O. Aashamar døde på Solberg 3. august 1937. Egil og Ingeborg hadde overtatt gården 1. juli 1927, og arbeidet side om side med de gamle og lærte mye av det, minnes fru Ingeborg der hun nå sitter i sitt rom på Tjøme Private Aldershjem, 86 år gammel.

Fru Ingeborg til Solberg - Klikk for å forstørre

Fru Ingeborg til Solberg. Til daglig å finne på Tjøme Private Aldershjem, men med et våkent blikk på det som foregår på Solberg og i Borre forøvrig. Det er ikke pent å røpe damens alder, men vi tar sjansen – 86 år. (Foto: Kari Tørnby)


Vi snakker om hagen på Solberg. – Å, ja, du kan tro vi hadde hage på Solberg! 1 1923 talte vi alle frukttrærne. Det var 623 i alt! Frukten solgte vi på torget. I Moss, Tønsberg og i Horten. Tirsdag og lørdag var faste torgdager. Den første jeg solgte frukt til på torget i Horten var ordfører og bokhandler Johan Sollie. Det var i 1924. Det var veldig moro å stå på torget, minnes fru Ingeborg. – Jeg fikk mange gode venner der.

Etterhvert som ungene kom – i 21 -22 -24 og 30, vokste til, ble de med mor på torget. Ikke alltid like morsomt kanskje? Torghandelen sluttet de med et par år etter krigen. Transportmiddelet den gang var hesten, og fru Ingeborg minnes den glede Blesen, verdens fineste hest! – Når det var is på Borrevannet, og sol – og så kjøre over der, – åh! det var fint..
Fru Ingeborg var med på det meste på gården, og fikk enda tid til å engasjere seg i foreningslivet på lik linje med mannen, og som var svært aktiv. Han var en tid formann i Bondelaget. Hun i Bondekvinnelaget. – Vi gikk lange veier for å komme på bondekvinnemøte den gangen. Det siste møtet i laget vårt hvor vi bestemte å ta en "kulturpause" (under krigen), gikk jeg sammen med Marie Aashamar frem og tilbake til fru Nordstrand på ski.

En annen gang – i 1937, måtte fru Freberg og Eikelund ro til et kurs i bunadsøm, da Borrevannet var gått over sine bredder ved Thon.
Borrevannet ja. Fru Ingeborg kan fortelle om mange turer hit med ungene. St. Hansaften for eksempel, var de alltid ved Borrevannet. På Eikenesodden stekte de gjerne abbor på glør. – Det verste jeg visste var når vi rodde drag (dorget) på Borrevannet. Jeg ville så gjerne prate, men Egil ba meg tie. Ellers ville ikke fisken bite. Det var vanskelig å tie – ler fru Ingeborg.
Hun minnes også mange fine søndagsturer de hadde med ungene. De tok ofte Blesen og kjørte turer mellom fjøstidene.

Egil Aashamar hadde en voldsom interesse for skogen. Fast rituale på søndagene var å gå en tur i skogen. Det var hans kirke. Når vi igjen er inne på skogen må det fortelles at i 1912 ble det innerst i skogen plantet endel lerketrær. Idag er disse så store at de kan brukes som skipsmaster. Syv master har det blitt så langt.
Trær ja. Valnøtt-treet som vi ser på bildet, hadde en enorm stamme. Denne begynte å sprekke, slik at man måtte ta det. Et nytt tre ble plantet oppe i hagen, dette har frosset år etter år, men så sent som ifjor høstet man valnøtter på det. Jarle Aashamar og hans kone Anna-Sofie som tok over Solberg i 1959, kan fortelle om store mengder nøtter på treet. Et år plukket de flisefat på flisefat. Med Jarle og Anna-Sofie er vi kommet til dagens eiere. Og neste generasjon står klar. En ny Egil. Som vil gi sitt bidrag til Solberg Melloms historie.

 

 Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside