Borreminne hovedside


Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk

 

Grevens kirkepolitikk

Av Asbjørn Bakken

Da Jarlsberg grevskap ble opprettet ved Kongens høytidelige ereksjonspatent av 3. januar 1684, ble de fleste kirker i Vestfold innlemmet i grevskapet. Greven ble en stor kirkeeier, ja, sikkert den største i hele Norge. Han ble eier av ikke mindre enn 26 kirker.

Nå vil sikkert mange spørre: kan en privatmann eie en kirke? Og hva var vitsen ved en slik eiendommelig ordning? Det var reformasjonen som ble skyld i at kirkene kom over på private hender. Det synet trengte gjennom at det var staten eller Kongen som eide kirkene. Og dermed kunne Kongen selge eller gi bort også slike verdier. Allerede i 1649 overdro Kongen et par kirker til den mektige Hannibal Sehested. Og da han opprettet Jarlsberg grevskap ble kirkene innenfor grevskapets grenser tatt med. Greven ble kirkens eier eller "patron". Med denne eiendomsrett fulgte eiendomsretten til alt det jordegods som fra gammelt av tilhørte kirkene, videre retten til den del av skatten (tienden) som falt på kirkene og en del andre inntekter. Men kirkeeieren hadde plikten til å holde kirkehusene vedlike -hvertfall de mindre reparasjoner. Større ombygginger og nybygg måtte bygdefolket være med på. Her var det betingelser for krangel mellom kirkeeieren og menigheten. Kirkeeieren skulle også dekke utgifter til altergangens vin og brød og utrede de avgifter som pålå kirkene til prost, biskop etc.

Men alt i alt var det en lønnsom forretning å være kirkeeier. Det viser de gamle regnskaper som i disse dager trekkes frem i lyset på Jarlsberg hovedgård. Den nåværende stamhusbesidder Wedel, som tillike er formann i Vestfold Historielag - har utvirket at mengder av arkivsaker som beror i hans samlinger skal grundig undersøkes og registreres. Og etterhvert som dette arbeide i vinter skrider frem dukker det opp en masse interessante opplysninger om kulturlivet i Vestfold-bygdene. De følgende undersøkelser er bygget på kilder fra dette arkiv.

Arkivet på Jarlsberg spenner over mange områder i livet. Greven var jo øverste administrator. Under seg hadde han ikke bare kirkene og prestene, hele rettsapparatet, men også alle de "vesener" som vokste frem på 1700-tallet og det var ikke bare få.

Men denne gang skal vi titte litt i de gamle kirkeregnskaper og se hvordan de avspeiler visse sider ved livet. Da greven ble kirkeeier opprettet han en ny og ganske flott stilling, han skaffet seg en kirke-inspektør. Denne mann skulle ha tilsyn med kirkehusene, lede vedlikeholdsarbeidet, kjøpe inn materialer og føre regnskaper. Det viser seg nå at inspektørens regnskaper er i behold for de fleste av de bortimot 100 år som denne ordning varte. I siste del av 1700-tallet solgte greven kirkene, og de gikk etterhvert over til bygdefolket.

Før vi blar gjennom kirkeregnskapene kan vi også notere oss at greven hadde rett til å utnevne prester og klokkere. Selvsagt bare personer som biskopen hadde godkjent som brukelige. Det vanlige var at greven ga "ventebrev" på embedene, slik at da vedkommende prestemann døde, var det straks en med ventebrev som rykket inn.

Kirkeeieren hadde altså retten til alle kirkens inntekter. Disse inntektene var av forskjellige slag. For det første var det forpaktningsavgiften av de gårder og gårdeparter som vedkommende kirke eide. Alle kirker var små godseiere. Noen meget små, andre mer imponerende. Den rikeste kirke i Vestfold var Sande med en lang rekke gårder som der ble betalt avgift av. Den fattigste var Arnadal, som nesten ikke hadde noe jord.

[ Toppen av siden ]

 

Borre kirke

Da greven til Jarlsberg ble eier av de 26 kirker i grevskapet, var nok mange i en nokså bedrøvelig tilstand. Men samtidig var inntektene gode, og selv om greven tjente penger på å være kirkeeier, var han ihvertfall til å begynne med villig til å ofre noe på sine kirker.

Regnskapene viser at Borre kirke fikk sin store reparasjon i 1691. Da betalte greven ut nesten 260 riksdaler til arbeidet. Materialer skaffet bygdefolket. - Og noen år etter - i 1699 heter det "er bekostet på Borres kirkes kalk og disk som var ganske brøstfeldig og derfor nødvendigst maate gjøres af nye, 15 daler, 3 mark og 6 shilling". Og i 1707 gikk det også ut en del til kirkens reparasjon - ialt 160 daler. Men hva tok så greven inn på denne kirke? Det forteller også de gamle regnskaper.

Borre kirke - Klikk for å forstørre

Borre kirke

Fra gammel tid av eiet jo kirkene gårder og gårdparter. Og Borre kirke var ikke snauere enn som så. Den tilhørte ikke de rikeste i Vestfold men heller ikke de fattigste. På denne tid eiet den 7 gårder og gårdparter i Borre og Nykirke.: Bollerød, østre Solberg, østre Sande, nordre Røgland, øvre Glende, øvre As og Guttelsrød. I Våle sogn eide den: Kiølsrød, store Bakke, Klavenes, vestre Holm og
søndre Holm. I Botne: Grevstad, Allen og nordre Kvan.

Nesten alle disse gårder tilhørte bare med en mindre del Borre kirke. Den årlige avgift beløp seg til 7 daler 3 mark og 22 skilling. Så eide Borre kirke 14 kuer og avgiften av dem var 4 daler 2 mark og 16 skilling. Større var inntekten av tienden. Av havre innbragte den årlig 31 daler og av blandingskorn over 2 daler. Hendte det så at det skulle begraves et "fint" lik, skulle det ringes med klokkene, og for dette måtte man betale ekstra. Det kostet jo å være kar! Tilsammen hadde Borre kirke altså ca. 50 daler i inntekt. Så selv om greven av og til rev i litt til nødvendigste vedlikehold, tjente han ganske godt på den.

Men i 1720-årene viste det seg at mange kirker sto og forfalt. Og Kongen slo i bordet til kirkeeierne. Det ble satt i gang undersøkelser om hvordan det sto til med kirkehusene. Og komisjonene som reiste rundt og undersøkte satte opp rapporter. Hittil er det kommet en eneste av disse rapporter for dagen når det gjelder det gamle Jarlsberg grevskap, og det er rapporten om Borre, Nykirke og Løvøya fra 1725. Det er derfor litt av en begivenhet at dette dokumentet er kommet i lyset. Det er på hele 34 sider, skrevet med usedvanlig vakker håndskrift. Det er undertegnet av kommisjonens formann G. Christiansen, J. Becker (som møtte på grevens vegne i stedet for kirkeinspektør Petter Clausen) og bygdens sogneprest Carl Christian Holst.

Først får vi høre at der i de senere år ikke er foretatt noen reparasjon av kirken, men stort sett mener kommisjonen kirken er i forsvarlig stand. Den store unntagelse er tårnet og taket. Her må noe gjøres og det snart, eller skjer større ulykker.

Så heter det: "Indvendig udi kirken er den malede hvelving i storkirken mot koret ganske brøstfeldig. Hvelvingen må rives og nyt loft legges". Kirken må kalkes både utvendig og innvendig. Tårnet må etter reparasjonen rødmales. Arbeidet skulle settes bort på akkord. Det ble også gjort og de nevnte reparasjoner ser vi på regnskapene for 1726-27. Greven betalte ut nesten 100 daler.

Så kommer vi til ornamenter og inventar. Sølvkalken fra 1699 er selvsagt i behold. - En brødeske av sølv er skjenket av Hans Plates arvinger. Et nytt alterklede, rødt med guldgaloner, og påsydd ordet "Skibet Susanna" er forært av Mats Jensen i 1715. Den ene kirkeklokke er sprukket og må støpes om. En tavle er forært kirken av leutnant Jens Lammik. Et par messingstaker med J:A:B:D: er gitt til kirken av "en kone fra Laurvigen". Hvem denne kone er opplyses ikke. I kirken henger en vakker messing-lysekrone med 11 piper.

Sist det var inspeksjon av Borre kirke var i 1683, da grevskapet ble opprettet og Wedel overtok. Kommisjonen spør om alle ornamenter som den gang var i kirken fremdeles er der, eller om noe savnes. På dette svarer sognepresten at to ting savnes, nemlig et ildkar av jern og Kristian den 4des Bibel i fire deler. Hvor det er blitt av denne kunne hverken sognepresten eller kirkevergene gi noe svar på.

Det var en ansett og betrodd stilling å være kirkeverge. Og vi får høre hvem som på den tid var bygdens mest betrodde menn: Ofven Guttormsen Rasgaard, Christen Nielsen Sande, Christopher Tordsen ytre Kjær og Anders Nielsen Thoen. 
I riktig gammel tid var det skikk at fornemme folk ble begravet inne i kirken. Derfor var i middelalderen alle kirker forsynt med gravkjeller under koret. Dette rom ble brukt til å anbringe kister i. De døde ble vel alltid balsamert. Men skikken døde ut på 1600-tallet og de fleste gravkjellere er forlengst fylt igjen og kistene gravet ned på kirkegården.

De gamle papirer fra Jarlsberg forteller til vår overraskelse følgende:
"Saalenge jeg har været kirke-inspekteur (det er Peter Clausen som skriver dette) er ikke i nogen kirke nedsat noget lik eller kirkegulvet dertil aabnet, uden alene i Borre kirke. Her er den gamle Wordemands enke, som i mange aar stod oppe i kirken ved alteret, i aaret 1722 nedsat under kirkegulvet, hvorfor er betalt 6 rigsdaler. I samme kirke er og et spedbarn nedsat for sorenskriver Mandahl, hvorfor han betalte 2 rigsdaler til kirkevergen. Flere tror jeg ikke er kommen i min tid.".

[ Toppen av siden ]

 

Om denne enken etter Reinholdt Wordemann til Falkesten kan man lese i Borreboken. I 1706 overdro hun sitt gods til sønnen. Når hun døde, vet vi ikke. Men så fin var hun altså at hun skulle begraves inne i Borre kirke. Men det har altså ikke vært så liketil. Kisten er blitt stående i lange tider før de endelig brøt opp gulvet og fikk henne begravet. Og med sorenskriver Mandahls lille barn er det ganske sikkert satt et punktum for den eldgamle skikk.

Rapporten fra 1725 som vi denne gang har tittet litt på ender slik:
"Saaledes som indført er dette rigtig passeret, og endes denne comission ved Borre kirke d. 8. Marty kl. 3 om eftermiddagen, som bekræftes med vore underskrift og hostrøgte signetter. Borre Præstegaard ut supra".

Grevetiden var ingen god tid for Borre kirke. Kirkeeieren var interessert i å tjene penger og ofre minst mulig. Kommer vi lenger ut i 1700-tallet er det helt slutt med reparasjoner, og da greven i sine meget vanskelige år omkring 1755 ville selge kirkene for å reise kontante penger, fikk menighetene tilbud om kjøp av deres egen kirke. Greven sendte først bud på prestene og fortalte dem at han allernådigst var "tilsinds at afhende kirkene til de respektive menigheder". Fra Borre møtte Lars Brønlund som fra 1742 var bygdens sogneprest. Men forhandlingene med prestene førte ikke til stort.

Men den 22. juni 1764 fikk presten i Borre - som fremdeles var Brønlund - brev fra greven. I brevet står det at siden en del menigheter ønsker "at have deres kirker til eiendom" har han i Guds navn bestemt seg for å la tilby almuene i hvert kirkesogn deres kirker tilkjøps. Han beregner prisen etter de inntekter kirken gir og Borre kirke gir et overskudd av 65 riksdaler, som etter gjengs rente på 5 prosent skulle betinge en salgssum på 1300 daler. Men greven er villig til å la den gå for 950 daler. Nykirke gir ham bare 24 daler i overskudd, som betinger en kapital på 480 daler. Men greven forlanger 350 daler. Greven mener selv at prisen er lav og oppfordrer presten til å sende "to brave mænd som kan læse og skrive til oberinspekteur Plathe for at forhandle om salget".

Men stemningen for å kjøpe kirkene av greven har ikke vært særlig brennende hverken i Borre eller Nykirke. Vi hører hvertfall ikke om noen videre forhandling. Det var sikkert ikke så vanskelig på den tid å finne karer i bygden som kunne lese og skrive. 
Men greven gir seg ikke. Det kommer et nytt brev. Denne gang til lensmannen. Greven vil nå ha en avgjørelse. Kjøper ikke bygdefolket kirkene, truer han med å selge til fremmede.

På grevens brev har lensmannen i Borre skrevet: 
"Anno 1766 den 11. may er denne høye respektive ordre lydelig lest og publiseret ved Baare hovedkirke udi samtlige kirkesøgende almuers paahør, og den 12. ditto skulde almuen samles og møde her ved Baare kirkebakke for der at give svar, men som der ej mødte mer end tre bønder, og de svarede at der er saa vanskelige tider, at de ej er i stand til at kjøbe kirken. Dette saaledes at vært passeret vedgaar underdanigst Peder Paus".

Det gikk ikke bedre ved Nykirke. Her skulle de møte dagen etter - den 13. mai. Det møtte bare to stykker "som gav saadan svar paa samtlige almuers vegne at de ej er udi stand at kiøbe kirken". Omtrent det samme svar kom fra en rekke andre menigheter. Men det var nok svaret fra Nøtterøy som traff spikeren på hodet: "Nøtterø sagde at denne kirke er i gandske slet tilstand". Greven hadde ikke holdt kirkene i den stand som han pliktet. Vedlikeholdet var forsømt, og det var folk med god grunn opprørt over.

Ikke desto mindre ble en rekke av grevskapets kirker solgt etter denne henvendelse, men Borre og Nykirke holdt fast ved sitt - de ville ikke kjøpe deres kirker i den forfatning de sto der. Da er det riset kommer frem. De usolgte kirker, med unntagelse av Sem, blir utlyst til salg på auksjon.

[ Toppen av siden ]

 

Kirkeauksjonen 1769

"Anno 1769 den 27de February, efter det høygrevelig herskabs ordre, holdes offentlig Auction paa Kielderen ved Jarlsberg for at oppbyde og om antagelig bud skeer til de højstbydende at bortsælge de av Grevskabets kirker som herskabet endnu tilhører - i overværelse af de tilkaldede auctionsvidner lensmand Trugels Clausen Sviningen og vagtmester Thor Larssøn Bøe".

Inspektør Plahte ropte først opp Borre kirke. Han redegjorde for kirkens eiendommer, fortalte om de 13 kuene og ga en oversikt over tienden. Tilsammen var bruttoinntekten på vel 73 riksdaler. De faste utgifter er: Vin og brød til altergang 9 daler, kirkens bidrag til skolevesenet 3 daler, biskopen 2 daler og 1 mark, prosten 1 daler, misjonsvirksomheten i Finnmark 2 daler og til gjenoppbyggingen av London kirke 1 mark 8. Fast overskudd var på 53 daler 3 mark og 18 skilling, og greven hadde taksert kirken til 800 daler denne gang. Plahte ropte opp Borre kirke for 650 daler og så står det: "Derpaa bød major von Bentzleben 651 daler". Så foreslo Plahte et bud på 699 daler, men det ble stille i forsamlingen og noe bud ble ikke fremsatt.

Hvem var så denne "von Bentzleben" som på auksjonen ville slå til seg Borre kirke? Vi finner svaret i Borreboken. Kaptein, senere oberstløytnant Werner Nicolai von Bentzleben bodde på Sem hovedgård og var gift med Ulrikke von Storm, en datter av kommandanten i Fredrikstad, Ulrik Fredrik von Storm.

Grev Wedel på Jarlsberg, som vi vet var en god venn av Bentzleben, har ikke godtatt budet så noe salg ble det ikke. Wedel måtte beholde Borre kirke. Flere ganger tilbød han bygden å overta kirken, men aldri med noen resultat. Det gamle synet har holdt seg, folk mente at eieren av grevskapet burde ofre mer for å sette kirken i ordentlig stand. Så sent som i 1896 avslo Borre herredstyre å kjøpe kirken, denne gang var tilbudet 5000 kroner. Saken ble endelig løst noen år etter. I 1903 kjøpte skipsreder Chr. Hannevig kirken av greven og skjenket den til sin fødebygd. Det er ikke helt korrekt når det i Borreboken står at bygden ikke hadde råd til å kjøpe den.

På auksjonen på Kjelderen ved Jarlsberg den 27. februar 1769 ble også kirken på Nykirke ropt opp. Det ble opplyst at nettoinntekten av denne kirke utgjorde ca. 30 daler. De 12 leiekyr var redusert til 9. Greven hadde taksert denne kirke til 400 daler, men auksjonarius begynte på 300. "Derpaa bød vicepastor hr. Søfren Sigvard 301 rigsdaler". Men han som ledet auksjonen var nok ikke fornøyd med dette, og krevet 349, men noe bud på 350 kom ikke. Både presten og andre forholdt seg tause. Dermed ble saken stilt i bero. Den 22. april 1775 ble det igjen holdt auksjon over Nykirke, men da fremkom det ikke noe bud. Saken måtte igjen utsettes. Men så står det: 
"1776 den 17de juni efter almuens proposition har greven overladt denne kirke for 200 rigsdaler, derpaa er skiødet udstæd den 24de oktober 1776. Plahte".

Det var ikke lett for en bygd å overta kirken. Ikke var det noe menighetsråd, og ikke var det noen kommune heller. Og sparebanken var ikke oppfunnet. "Almuen", står det, foreslo og kjøpte. Vi får også greie på hvem "almuen" i Nykirke bestod av. Det ble simpelten dannet et slags aksjeselskap på 25 "parter" og de som kjøpte kirken, hver med en femogtyvende del var følgende:
Ole Andersen Aasen, Ole Jacobsen Tufte, Lars Kiøstelsen på søndre Vegge, Hans Gullichsen på nordre Vegge, Christopher Jensen søndre Schaane, Niels Torsen Tvetten, Anders Gullichsen Houg, Tor Gullichsen Houg, Christen Torsen øvre Aas, enken Marta Andersdatter øvre Aas, Niels Larsen Bruserød, Hans Olsen Kjettetorp, Lars Andersen Egetuft, Christen Torgersen Egetuft, Tor Hansen Egetuft, Hans Nielsen Auvestad, Hans Christensen Prestegaarden, Mads Larsen Bache, Salomon Jonsen Fuchla, Jon Christophersen nordre Freberg, Christen Christophersen nordre Freberg, Christen Andersen Nøglegaard, Jens Olsen Kopstad, Niels Christensen Bergan, og sognepresten Søren Sigwardt. 
Hvordan det videre gikk med kirken kan en lese i Borreboken.

 

[ Toppen av siden ]

Nykirke kirke

Navnet Nykirke er et problem som en har lov å gjette seg til. Da kirken ble bygget - sikkert på 1100-tallet etter stilen å dømme - var den reist for å være sognets kirke. Men her tør en ha rett til å tro at bygdens opprinnelige navn er blitt borte, og at der allerede før den nåværende kirke ble bygget har stått en annen og eldre kirke. Jeg gjetter at den har vært en privatkirke og bygget i stavkirkestil. - Den nye kirke var altså ny, ikke i forhold til Borre kirke, som tilhørte et annet sogn, men i forhold til den eldre som sto i nærheten. Den eldre er så blitt undertrykt av bestemmelsene fra 1154 som forbød private kirker.

Nykirke kirke - Klikk for å forstørre

Nykirke kirke

De gamle regnskaper fra Jarlsberg berører ikke navne-spørsmålet, men fører oss inn i de spørsmål som knytter seg til kirkens gamle jordegods. Hva Nykirke eide i middelalderen går frem av den såkalte røde bok - biskop Eysteins jordbok fra 1398. Etter den eide kirken disse gårder: Lefsaker, Paule, Fossen i Myrhvarv og øvre Adal. Vel å merke ikke mer enn parter i disse gårder.

På Jarlsberg er det nå funnet en fortegnelse over kirkens jordegods. I 1725 eide "Nye Kirche":
Paulje med bøxel over ald gaardens gamle skyld: 10 lispd. salt deraf ichun eiende 5 lispd. Avgift 2 mark 12 skilling.
Sø. Freeberg med bøxel over gaardens gamle skyld: I skippund, 3 1/2 lispd. Salt, deraf ichun eiende 10 lispd. Avgift 2 riksdaler.
Øfre Møchlegaard uden bøxel 2 lispd. salt. Avgift 2 mark.
Levartzrød under Grette 4 alb. Avgift 1 1/3 skilling. Af den søndre Saate udj Freebergsviig 5 lispd. salt. Avgift 2 mark 12 s.
Fossen i Myre Hvarfue 6 lispel. salt. Avgift 3 mark.
Gjøklep i Bodtne sogn med underliggende. Uden bøxel 1 skind. Avgift 10 skilling.
Tilsammen utgjorde den årlige avgift 4 daler 1 mark 21 1/3 skilling.

Sammenligner en listen fra 1725 med den gamle fra middelalderen viser det seg altså at kirkens jordgods har gjennomgått adskillige forandringer. Lefsaker og Adal er solgt eller byttet bort. I stedet er det kommet en rekke andre gårdeparter og det mystiske som kalles den søndre såte i Frebergsvik. Når disse nye gårder er blitt kirkens eiendom kan vi nå ikke svare på. Men jordegodset er altså øket ikke så lite. Jeg gjettet på at da Løvøya kapell mistet sitt jordegods ved Reformasjonens innføring ville kanskje noe av dens gods blitt overført til Nykirke, men det stemmer ikke.

Listen viser for det første at de fleste gårders skyld var fastsatt i salt, og det forteller om den flittige saltkoking som i gammel tid har funnet sted på Nykirke. Gjøklepp i Botne har skylden regnet i huder og skinn. Men all avgift ble på denne tid omregnet i penger og dannet en fast sum som ikke forandret seg. Album var en mynt.

Men nå vil sikkert mange spørre: Hvilken gård var Levarsrud? Hva menes med den søndre saate i Frebergsvik og hvor lå gården Fossen i Myrhvarve? Levarsrud har vært en gård som har forsvunnet, idet den er oppslukt av og lagt under Grette. Det skulle ikke forundre meg om folk på gården Grette har navnet Levarsrud eller mulig Liverød bevart et sted ute på jordet. En slik forsvunnet gård kan leve lenge i form av navn i ut- eller innmark,

Fossen i Myrhvarv. - Som en vil se går denne gården igjen på begge lister. Det er altså en gammel eiendom som Nykirke hadde avgift av i mange hundre år. Men hvor lå den? Fossen er ikke noe uvanlig navn. Det finnes flere steder i Vestfold. Men det står uttrykkelig Fossen i Myrhvarv. Og dette tyder på at Myrhvarv er bygdenavn. Vi vil finne løsning på denne gåten ved å bla gjennom biskop Eysteins jordebok fra 1390-årene. Myrhvarv er det gamle navnet på Røyken. Gården Fossen lå altså hverken i Nykirke eller i Vestfold, men i Røyken.

Så kommer vi til problemet saate i Frebergsvik. Etter ordlyden i listen var det noe som het "den søndre saate i Frebergsvik". I bygdeboken ser jeg det er en gård som heter Såteskogen, og professor Rygh, som har skrevet den lærde bok om norske gårdsnavn, er inne på spørsmålet om hva dette Såteskogen kommer av. Han kjører seg straks fast ved å regne med betydningen såte som høysåte. Men såte kan på norsk bety to ting, både høysåte og et sted der en sitter og passer fisket.

Såte henger altså sammen med å sitte. Og dermed er ordet gått over til fisket, et fast fiske som en har tilsyn med fra land. Det har vært minst to slike fiskeplasser ved Frebergsvik - den søndre og nordre. Og begge har vært skyldsatt, og muligens små aksjeselskaper for å bruke et moderne uttrykk. Forfatteren av Borreboken forteller om laksefisket ved kysten her og minner om et lignende i Våle. Vi kan også tenke på Kjerrafisket i Styrvold, som også betalte avgift til prest og kirke.

Men hvorfor ble ikke denne avgift fastsatt i så og så mange tønner laks - som i Kjerrafisket. Svaret må være, at da jordeboken ble skrevet i 1725 var fisket forlengst nedlagt, og det ble drevet saltkoking på samme plassen.

Som vi har fortalt om Borre, ble det i 1725 satt opp en rapport om kirkens tilstand ved en kommisjon, der presten og kirkevergene var med. Da komiteen den 8. mars kl. tre var ferdig i Borre, dro den straks til Nykirke, og allerede klokken fire kunne arbeidet her begynne. Det viste seg at 10 benker trengte reparasjon, og at knefallet ved alteret måtte fornyes. Ja, hele prekestolen holdt på å ramle ned, så det måtte en ny og solid fot til. Kirkedøren var råtten og dugde ikke lenger. I gulvet trengtes 6 "kløvne-flak" av tømmer. Men "efter sædvane var det almuens pligt at anskaffe dette". Kirketårnet trengte reparasjon, og en mengde taksten måtte fornyes.

Til tross for disse mangler ble det fastslått at "Kirken uden og inden til er udi god og forsvarlig stand". Det var litt merkelig, for sist greven ofret noe på denne kirken var i 1686 - altså for omtrent 40 år siden og da betalte han ikke fullt 200 daler til en mer omfattende reparasjon. Hvert år tok han inn over 34 daler av denne kirke, så det var ingen dårlig forretning å være eier av Nykirke.

Rapporten fra 1725 forteller også litt om inventar og ornamenter. Altersølvet er merket MLS og MTD. Alterduken er ubrukelig. Den er forsynt med "norske" kniplinger og årstallet 1683. Messehagelen er meget gammel og består av rødt klede. Døpefonten er av tre og forsynt med hatt. Kirken har tre klokker, en stor og en mindre henger oppe i tårnet, men den tredje er sprukken og må støpes om. Det er i kirken to vakre lysekroner av messing, den ene med 10, den andre med 4 piper. På spørsmål om alle ornamenter fra 1683 er i behold svarer presten at en salmebok er blitt borte. "Derimod er kirken tilkommen et par tin lysestager som maa være foræret", står det i rapporten.

Den høytidelige rapport er undertegnet av G. Christiansen, J. C. Becker, som møtte på kirkeeierens vegne. Videre er bygdens sogneprest Carl Christian Holst, Hans Pedersen Gunnestad som var murmester, Ole Sakkariassen som var snekker og tømmermann, og kirkevergene Iver Torsen Grette og Christoffer Evensen Bakke. De to siste kunne ikke skrive sine navn, men brukte navnestempler.

[ Toppen av siden ]

 

Løvøy kapell

Jeg hadde ikke ventet å treffe Løvøya kapell i de gamle grevelige papirer fra Jarlsberg. De fleste av oss visste jo at huset på en eller annen måte hadde greid å overleve reformasjonen. Vi vet også at det i våre dager er blitt gjenoppbygget og reddet fra undergang. Vi har også lyttet til de mange merkelige sagn som knytter seg til stedet og forhøyer verdien av et besøk.

Løvøy kapell - Klikk for å forstørre

Løvøy kapell

Den såkalte røde bok - biskop Eysteins fortegnelse over kirkegods fra middelalderen - står i min bokhylle og forteller med all ønskelig tydelighet at Løvøya kapell er et gammelt hus og i 1390-årene hadde både prest og jordegods. Presten ved Løvøya eller Lauføy kirkia som det står, var hverken fattigere eller rikere enn de andre geistlige på disse kanter. Han hadde avgifter av en rekke gårder og gårdparter i Vestfold, og selve kirkehuset hadde fem gårdparter som alle står nevnt i jordeboken.

Men kirken var neppe noen typisk sognekirke, så da reformasjonen kom ble den på sett og vis liggende der som herreløst gods. Det den eide tok staten, og noen prest hører vi ikke lenger om. Alle måtte regne med at huset gikk over i glemmeboken og dermed gikk sin undergang i møte. Bortsett fra noen ord i biskop Jens Nilssøns reisedagbøker fra 1590-årene der vi får høre at kapellet ligger øde, er sløret trukket for.

Da Jarlsberg grevskap ble opprettet i 1684 ble alle kirkene i nordre del av Vestfold innlemmet i grevskapet og inntektene skulle tilfalle greven. I det høytidelige adelsbrev - eller ereksjonspatent - der alle de 26 kirkene regnes opp, er ikke Løvøykirken tatt med. Den høye greve og friherre Gustav Wilhelm von Wedel til Jarlsberg visste knapt at det eksisterte noen kirke ute på den vakre holmen i nærheten av Falkensten. Og en kan bla gjennom de sirlige kirkeregnskapene til inspektøren Oluf Jørgensen Mandahl uten å treffe Løvøy-kirken.

Men så plutselig hender det noe som bringer det glemte kapell inn i bildet. I året 1721 oppdager kirkeinspektøren i grevskapet - han het Peter Clausen - at "blokken" i Løvøya kirke er full av penger. I dag kaller vi blokken for kirkebøssen. Hvor mange penger som ble funnet første gangen er litt uklart. De er ikke kommet inn i de ordinære kirkeregnskaper. Men i regnskapet for 1723 heter det: "Den 23de juni er ved blokkens aabning funden 84 rigsdaler 1 mark og 17 skilling. Og den 2. juli er funden 19 rigsdaler 3 mark og 12 skilling".

Året etter - altså i regnskapet for 1724 står det: "Funden i blokken 100 rigsdaler 2 mark og 17 skilling". Som utgiftspost er oppført: "Een Kiiste til Løføe kirke samt een laas til Døren som nødvendig behøfves 5 rigsdaler 2 mark".

Etter at kirkene var kommet i privat eie, var det regel at det som ble lagt i "blokken" skulle gå til kirkehusets vedlikehold. Straks Jarlsberg-greven eller rettere sagt hans kirkeinspektør fikk nyss om den innbringende kirkebøsse i Løvøy kapell, er det bortglemte og bortgjemte kirkehus plutselig blitt av interesse. Her åpnet det seg nye utsikter til inntekter. Løvøy kapell som har ligget der nokså herreløs, regner greven tilhører grevskapet. Han sørger for sikker lås for kirkebøssen. Ja, ikke bare det. Han lar undersøke hvorvidt det finnes slike kirkebøsser i de andre av hans kirker, og da han må erfare at et par er utstyrt med slike sparebøsser, gir han ordre til at alle kirker skal få ordentlige kirkeblokker. Nå, det ble ingen forretning.

Men foreløpig var altså blokken i Løvøy svært innbringende, og det enda der ikke var gudstjeneste. Dette er i sannhet merkelig. 
Men papirene fra Jarlsberg forteller heldigvis litt mer om Løvøya på denne tid. I 1725 var det en kommisjon som undersøkte i hvilken forfatning kirkene i Borre og Nykirke befant seg. På slutten av den "rapport" som da ble satt opp heter det: "Efter denne forretning var sluttet, og i følge af den mig Capitain Gabriel (Christiansen) medgifne Instruction, vil jeg have Deres Velværværdighed Hr. Carl Christian Holst (det var sognepresten i Borre på den tid) og Monsieur Becker (det var kirkeinspektørens fullmektige) tilspurt, hvad sammenheng der haver med den paa Løføe nye opbyggede kirke, saa og hvem som annammer de penger der aarlig om Sancte Hans Aften og Maria Besøgelses Dag efter gammel sædvane bliver givet til samme Kirke, med videre som Eder der om kunde være vitterlig.
Hvorpaa Sognepræsten behagede at svare saaledes at han intet om kirkens tilstand er vidende, saasom den ei endnu er indviet, men efter beretning skal Ober Inspecteur Singr. Petter Claussen for de sidste aaringer have til sig taget pengerne, een gang ved Lænsmanden Jørgen Gulli, og den anden gang self. Fuldmægtigen henskiød denne Post til Kirke Inspecteurens egen efterretning og ærklæring".

I margen står følgende opplysninger, som også er av interesse: "Siden Løve kirke endnu ikke er indviet og Komissionen ikke viste til hvem de skulde addressere at faae oplysning om Løføe kirkes tilstand, saa blev til sognepræsten og kirkeinspecteurens fuldmægtig givet disse spørsmaal medvidere om pengernes annammelse". Neste anmerkning: "Af dette svar til naadige Herre fornemme at ingen uden Ober Inspecteuren self om Løføe kirke og de dertil givne penger er vidende. Ligesaa maa ved afgangne Kommandørkaptein Styrs stervbo efterspørges og faa den rette oplysning om Lauføy kirkes opbyggelse og ornamenterne etc. "

Med disse notiser fra den grevelige regnskapsbok titter vi faktisk inn i en meget interessant verden. To ganger i året, 23. juni og 2. juli (Maria besøkelsesdag) strømmer folk til Løvøy kirke. Det er en gammel skikk, får vi høre. Og de besøkende legger igjen penger på kirkebøssen. Etter de beløp å dømme som regnskapet vet å nevne, må det være mange mennesker som kommer. Bygdens prest står utenom det hele, han er aldri der, holder ikke gudstjeneste og vet svært lite. Selve kirkehuset er satt i stand, "men endnu ikke inviet". Det ble da heller ikke noen innvielse. Eieren av Falkensten - kommandørkaptein og ekvipasjemester Anders Styrmann (eller Styhr som navnet ble til) var død i 1723 eller muligens litt før, men enken levde.

Hvilken rolle Styhr har spilt er uklart, men at han har vært interessert i kapellet er hevet over tvil. Og i et konsept skrevet på tysk i 1727, altså to år etter kirkebesiktigelsen, står det: "Madame Styhr vil gi ornamentene tilbake til Løvøy kirke såsnart det blir forrettet gudstjeneste". Og i samme dokument står det: "Hva de to klokkene fra Løvøy kirke angår, må det undersøkes om det er noe i det som blir fortalt at de skal være kommet til Holmestrand".

Fra slutten av 1720-årene svikter våre kirkeregnskaper på Jarlsberg, så det er ikke mulig å følge Løvøy-kirken gjennom dem. Men i en revisjonsberetning i 1746, post 7 heter det: "At det almindelige tilløb til Lauføy kirke som paa visse tiider forhen har været, nu ophøre, hvor over ingen penge er falden i blokken, derom fornødigst attest for aaret 1746". Og i 1750 står det: "Den paaberaabte attest for Lauføy kirke mangler".

Altså prøver vi følgende konklusjon: Da reformasjonen kom 1537 opphørte offisielt den katolske kultus i Løvøya kapell. Huset mistet sitt jordegods og de inntekter som det årlig ga. Presteembedet ble avskaffet, jordegodset som var knyttet til dette tok staten. Men pilgrim-strømmen til den hellige St. Olavs kilde er ikke opphørt. Den har levet. Og på de gamle katolske helligdager St. Hans og Maria Besøkelsesdag har det vært folksomt ved Løvøya. Interiøret er etterhånden fjernet. Da Holmestrand kirke ble bygget i 1671 ble de to kirkeklokkene fra Løvøya ført dit. Og.inventaret er bragt over til Falkensten gård, men der er det tatt vare på.

Jarlsberg-greven har annektert kirken da han ble klar over hva kirkebøssen inneholdt, han har satt huset i stand og uten å tenke over at de gamle katolske skikker levet her, ment at den lutherske prest skulle holde gudstjeneste. Men Borre-presten har nok forstått hvor landet lå. Han har ikke hatt noen lyst til å ta huset i besittelse, men sett gjennom fingrene med det som foregikk der to ganger i året. Familien Styhr på Falkesten har neppe delt de katolske sympatier.

Omkring midten av århundret er så den gamle skikken ebbet ut. I hverfall som folkebevegelse i Vestfold-bygdene. Bare en og annen etternøler kan ha vandret veien til det forlatte kapellet.

(Redigert utdrag av artikkel i "Vestfold-minne" 1956).

Gården Gannestad i Borre - Klikk for å forstørre

Gården Gannestad i Borre

 

 Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside