Borreminne hovedside


Borreminne hovedside

Om Borreminne

Årgangene

Hefteinnhold

Register

Søk


 

Fattiggården Vik i Borre

Av Terje Korterød

Fattigarbeidshus eller fattiggårder må sees på som et reformforsøk i den kommunale fattigpleie. De få reformforsøk som kom på slutten av forrige århundre hadde nesten alltid et økonomisk utgangspunkt. Det skulle bli billigere. Flere bygder opprettet fattiggårder. I 1887 var det 30 fogderier i landet som hadde fattighus. Ideen med fattighus kom opprinnelig fra England.

I september 1886 ble gården Vik ved Borrevannet kjøpt inn av Borre kommune for å tas i bruk som fattiggård. Kommunestyret bevilget kr. 35.000,- "til fremme af sagen". Begrunnelsen for kjøpet var iflg. forhandlingsprotokollen for fattiggården: "Grundet paa fattigbudgettets voldsomme stigning i de senere aar begyndte den tanke alt mer og mer at gjøre sig gjældende at man burde gjøre forsøg med anskaffelse af en fattiggaard for herredet".

En 5 manns komite valgtes på et møte i Rygland skolehus 24. juni 1886. Komiteens medlemmer fikk i oppdrag å gjøre seg kjent med driften av etablerte fattiggårder og vurdere om noen av de gårder som var til salgs i kommunen var egnet til formålet. Etter å ha besøkt et par fattiggårder var komiteen overbevist om at dette var en sak å satse på og valg av gård falt på søndre Vik. Etter at nødvendige reparasjoner av gården hadde funnet sted utover høsten 1886 ble gården satt i drift ved nyttår 1887.

Det ble ansatt bestyrer og bestyrerinne samt "pige". Lønnsutgiftene var i 1887 kr. 800,34, hvorav kr. 100,34 utgjorde "pigelønnen". Det ble valgt en bestyrelse eller tilsynskomite som bl.a. satte opp budsjettforslag for driften, spisereglement og var klageinstans for såvel bestyrer som beboere. Tilsynskomiteen hadde månedlige møter på Vik og tilsynskomiteens medlemmer var jevnlig på besøk på gården en og en for å se til at alt var bra. Til å begynne med var alle medlemmer i tilsynskomiteen menn, med rundt århundreskiftet kom det også kvinner til.

Da gården ble innkjøpt fulgte det en del landbruksutstyr med, på handelen. Dette var viktig, for en av ideene med fattiggårder var at de skulle drives som gårdsbruk "til dels med lemmenes hjelp". 
Allerede i 1887 var inntektene fra gården kr. 1.384,21. Tallet er kanskje ikke imponerende i dag, men utgiftene, kr. 3.636,26, var heller ikke store etter dagens målestokk og man forstår at arbeidsinnsatsen på gården ikke var ubetydelig. Inntektene skrev seg i det vesentlige fra salg av melk, kjøtt, flesk, frukt og korn. Det kan nevnes at prisen på melk varierte mellom 9 og 10 øre literen.

I gårdsdriften måtte alle som kunne delta. I 1889 ble et lem innkalt til bestyrelsen og formant at han heretter "maa se til at arbeide saavidt kreftene tillater og forresten oppføre seg bedre for eftertiden". Det var et sammensatt klientel som bodde på Vik. Her bodde barn, ungdom, middelaldrende og gamle. Barna kunne være foreldreløse eller de kunne bo her sammen med sin enslige mor. Her var arbeidsuføre og gamle uten familie o.s.v.

Belegget varierte en del, men lå rundt 20 stykker. Det er ikke mulig idag å sette seg inn i hvilke forhold man levde under på en slik gård. At det hersket en del konflikter er det ikke tvil om. De gamle klaget fra tid til annen over at barna bråket, noen mente at reglementet var for strengt, og noen syntes det var for mye arbeid. Det hendte at bestyreren truet med å sende vanskelige lemmer til Sem arbeidsanstalt.

Ved gjennomgåelse av tilsynskomiteens protokoller synes det imidlertid som om de fleste var tilfreds med forholdene på Vik. Dette må man se i forhold til hvilke forhold folk i alminnelighet levde under. Mange levde trolig dårligere rundt i bygdene enn folk på slike institusjoner. Men skammen over å skulle bo på en fattiggård var stor, og flere valgte trolig stoltheten framfor bedre mat og hus.

Fattiggårdene fikk ingen lang levetid i Norge. Man pyntet litt på navnet til å begynne med og kalte dem "kommunegårder" uten at institusjonstypen endret seg vesentlig. Fra århundreskiftet ser man imidlertid framveksten av en ny institusjonstype, nemlig gamle- og pleiehjemmet. Barn, ungdom og enslige mødre ble skilt ut og gamle og uføre ble igjen.

Fattiggårdene var på vei ut og ble erstattet av de nye institusjoner fram mot 1. verdenskrig. Da Gannestad ble kjøpt av Borre kommune for å tas i bruk til pleiehjem, ble Vik nedlagt og solgt i 1913.

  

Tilbake ] Ett nivå opp ] Neste ] [ Toppen av siden ]

 

Copyright: Borre Historielag, Borreminneredaksjonen
Vevutgave: Høgskolen i Vestfold i samarbeid med Borre Historielag
Borreminne hovedside